Hevingsoppgjøret

Heving må deretter uttrykkelig erklæres gjennom en hevingserklæring. Det stilles ofte krav om at en hevingserklæring må være rimelig klar av hensyn til lojalitetsplikten; eks. ”Avtalen erklæres herved hevet”. Tvetydige uttalelser som ”dette vil jeg ikke være med på lenger” osv. vil i teorien kunne oppfattes å ikke være klar nok til at det er erklært heving. Videre bør hevingserklæringen angi det vesentlige avvik som påberopes. Imidlertid vil man nok her stille lempeligere krav til klarhet for en mindre profesjonell part enn til en profesjonell erfaren part.

Når man hever en avtale, bærer den hevende part selv risikoen for at kontraktsbruddet er vesentlig nok til å heve. Dersom kjøper hever en avtale urettmessig, begår man selv et kontraktsbrudd og risikerer således å være bundet av kontrakten, samtidig som man plikter å betale erstatning og eventuelt andre omkostninger i forbindelse med hevingskravet.

Hevingsoppgjøret skal skje etter samtidighetsprinsippet (ytelse mot ytelse-prinsippet). En kjøper kan bare heve dersom han kan gi tilbake det han har fått i samme stand og mengde. Heving forutsetter således alltid at tilbakeføring er mulig, jf. avhendingsloven § 4-3 tredje ledd. Dessuten følger av avhendingsloven § 4-3 tredje ledd annet punktum at selger bærer risikoen for skade på gjenstanden etter at avtalen er hevet.

Avhendingsloven § 4-3 tredje ledd lyder slik:

”For at kjøparen skal kunne heve etter fyrste eller andre ledd, må eigedomen ikkje ha vorte forringa medan kjøparen har vågnaden. Heving kan likevel skje når årsaka til forringinga er ei tilfeldig hending eller andre omstende kjøparen ikkje har vågnaden for, eller tiltak som er gjorde før kjøparen vart eller burde vorte merksam på det omstende som ligg til grunn for hevinga. Kjøparen taper heller ikkje retten til å heve dersom kjøparen yter seljaren vederlag for verdminken.

Selv om parten ikke er i stand til å levere tilbake eiendommen uforringet, gis det likevel normalt hevingsrett dersom 1. årsaken til at det er umulig å tilbakelevere tingen uforringet, er eiendommens egen beskaffenhet eller annet forhold som ikke beror på kjøperen, 2. eiendommen helt eller delvis er gått til grunne eller forringet som følge av handling som trengs for å undersøke om eiendommen har mangel.

Virkningene av heving er at partenes plikter til å oppfylle faller bort, og er nedfelt i avhendingsloven § 4-4:

§ 4-4. Verknadene av heving (1) Vert avtala heva, fell kvar parts plikt til å oppfylle bort. (2) Er avtala heilt eller delvis oppfylt, har kvar part krav på å få tilbake det som er ytt. Ein part kan likevel halde tilbake det som er motteke inntil den andre parten gir frå seg det mottekne. Det same gjeld når parten har krav på skadebot eller rente, og det ikkje vert gitt fullgod trygd for kravet.

Virkningene av heving er videre gjennomgått i Ot.prp.nr. 66 (1990-1991) s. 100:

”Fyrste ledd slår fast at partane si plikt til å oppfylle fell bort hvis kjøpet vert heva. Dette gjeld ikkje berre sjølve hovudskyldnaden etter avtala, men også andre skyldnader partane måtte ha etter denne. Andre ledd regulerer dei tilfella der kjøpet er heilt eller delvis oppfylt frå nokon av partane si side. I desse tilfella kan kvar av partane krevje å få tilbake det han eller ho har ytt. Seljaren må likevel akseptere å få tilbake ein forringa eigedom dersom vilkåra i § 4-3 siste ledd er til stades. Det følgjer av § 2-7 andre ledd at kjøparen – dersom kjøparen hever – har plikt til å føre forsvarleg tilsyn med eigedomen inntil han vert ført tilbake til seljaren. Andre ledd andre punktum gir både kjøparen og seljaren rett til å halde tilbake det kvar av dei har motteke, inntil den andre gir i frå seg det han eller ho har fått. Slik tilbakehaldsrett gjeld også i høve til krav på skadebot eller rente som parten måtte ha, med mindre det vert stilt fullgod trygd for kravet, jf tredje punktum. Om den tilsvarende føresegna i lausøyrekjøpslova heiter det i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s 116: « Etter ordlyden stiller bestemmelsene ikke noe vilkår om forholdsmessighet mellom kravet og det som holdes tilbake. Særlig i forhold til tredje punktum kan dette virke urimelig. Man kan f.eks tenke seg at selgeren etter å ha hevet holder hele kjøpesummen tilbake til sikkerhet for et beskjedent erstatningskrav. Motparten har imidlertid mulighet til å avverge dette ved å stille sikkerhet for kravet. Ved at ordet « betryggende » er tatt inn i lovteksten, har man også presisert at sikkerheten må vurderes i forhold til det kravet den skal sikre. Videre vil alminnelige motregningsregler i en viss grad løse problemene, f.eks når det gjelder et rentekrav. Departementet antar likevel at det i noen tilfeller vil være naturlig å tolke bestemmelsene innskrenkende i tråd med prinsippet i § 42. ”