Politiavhør av mistenkte

Dersom noen innkalles til avhør og etterforskningen er konkret rettet mot vedkommende, er vedkommende å anse som mistenkt. Mistenkte har da etter straffeprosessloven § 232 og blant annet påtaleinstruksen §§ 8-1 til 8-4 rett til å bli kjent med mistanken og hva saken dreier seg om, samt at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte har rett til å forholde seg taus, idet det etter EMK art. 6 er innfortolket et forbud mot selvinkrimnering – altså at man på ethvert trinn i en straffesak skal slippe å måtte bidra til egen domfellelse gjennom å avgi forklaring. I Rt. 1999 side 1269 ble det i forhold til mistenktes rett til å forholde seg taus uttalt at ”det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus, og ikke har noen plikt til å bidra til egen straffellelse”.

”§ 232. Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Er han villig til å gi forklaring, oppfordres han til å forklare seg sannferdig. Reglene i § 92 gjelder tilsvarende. Er mistenkte under 18 år, bør vergen som regel gis anledning til å være til stede under avhøret og til å uttale seg”.

I påtaleinstruksen §§ 8-1 til 8-4 gis regler om avhør av mistenkte. Reglene er i hovedtrekk en prosedyre for hvordan avhør av mistenkte skal skje, blant annet at mistenkte før avhør skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Påtaleinstruksens § 8-1 første ledd fastslår også at siktede før et avhør skal gjøres kjent med rettighetene etter straffeprosessloven § 232, samtidig som han også skal informeres om hva saken gjelder. Påtaleinstruksen § 8-1 fastslår blant annet følgende:

”§ 8-1. Opplysninger som skal gis ved avhør Før det foretas avhør av mistenkte, skal han gjøres kjent med hva saken gjelder og med eventuell siktelse. Han skal gjøres kjent med at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte skal dessuten gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham. Siktede bør spørres om hvem han ønsker oppnevnt som sin offentlige forsvarer når han har krav på slik forsvarer. Mistenkte skal spørres om navn, stilling og bopel. Likeledes skal han, eventuelt etter at forklaring er gitt, anmodes om å gi de opplysninger som etter § 8-12 skal tas med i personaliarapporten”.

I Rt. 2003 s. 549 ble det lagt til grunn at det var i strid med straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen § 8-1 første ledd å avhøre en mistenkt uten at mistenkte på forhånd var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter. Høyesterett la som utgangspunkt til grunn at politiet har anledning til å føre samtaler med en mistenkt under en pågripelse. Imidlertid må ikke slike samtaler gå over i et avhør uten at mistenkte uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på sine rettigheter etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen §§ 8-1 til 8-4. Mistenkte skal blant annet gjøres oppmerksom på hva saken gjelder og retten til å forholde seg taus. Et slikt avhør skal tas inn i en politiforklaring som mistenkte får opplest og signerer på, jf. påtaleinstruksen § 8-11. Dersom mistenkte ikke gjøres kjent med at han er mistenkt og ikke får opplysninger om hans rettigheter, kan forklaringene anses som ulovlig ervervede bevis som kan avskjæres av retten. Mistenkte har lov til å ha forsvarer til stede, men skal ikke rådføre seg med forsvarer før mistenkte besvarer spørsmålene fra politiet.

Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes under politiavhør. Det samme gjelder midler som nedsetter mistenktes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse. Avhøret må ikke ta sikte på å trette ut mistenkte.

En senere siktet kan likevel under avhør ha vært ansett som vitne dersom etterforskningen ikke er rettet konkret mot vedkommende. Vedkommende vil da avhøres som vitne og skal således ikke ha noen straffeprosessuelle rettigheter. Avhøret foretas da etter påtaleinstruksen § 8-5 flg:

“§ 8-5. Avhør av vitne, herunder fornærmede/skadelidte Før det foretas avhør av vitne, skal det gjøres kjent med hva det ønskes forklaring om. Vitnet skal spørres om navn, fødselsdata, stilling og arbeidssted, bopel, telefon(er) og forhold til mistenkte og fornærmede. Dersom det er særlig grunn til det, skal vitnet også spørres om andre forhold som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen. Er vitnet fritatt for vitneplikt etter straffeprosessloven § 122 første og annet ledd, skal det før avhøret gjøres oppmerksom på sin rett til å nekte å avgi forklaring i saken. Hvor forholdene gir grunn til det, bør vitnet gjøres kjent med fritaksreglene i straffeprosessloven §§ 121, 122 tredje ledd og §§ 123 til 125. For øvrig kan vitnet etter omstendighetene gjøres kjent med at det ikke har plikt til å forklare seg for politiet med mindre det har forklaringsplikt etter straffeprosessloven § 230 første ledd annet punktum. Vitnet skal gjøres kjent med at når forklaringen avgis, er vitnet under straffansvar forpliktet til å si den fulle sannhet og ikke legge skjul på noe som angår saken”.