Adekvans
I Agurkpinnedommen Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne) uttales at utmålingsreglene etter kjøpsloven § 67 første ledd første punktum må forstås som en generell adekvansbegrensning. Høyesterett la da til grunn at det i vurderingen av adekvansen (hvor langt et tap skal strekkes) er mulig å legger til grunn rimelighetsbetraktninger:
“Ved vurderingen av om et tap er adekvat, har det i tillegg til påregnelighet og hvor fjernt og avledet tapet er, tradisjonelt også vært tatt hensyn til hva som fremstår som rimelig i det enkelte tilfelle, jf. Hagstrøm/Aarbakke: Obligasjonsrett (2003), side 532”.
Som i erstatningsretten vil skyldgraden være veiledende for hvor langt adekvansen settes, altså hvor vide følger som aksepteres. Dersom klanderverdigheten er særlig stor – typisk ved forsett – vil man kunne akseptere relativt vide følger. I Rt. 1983 s. 205 (s. 212 og 213) trekkes opp et par momenter i avveiningen for og imot:
”Imidlertid ligger det en begrensning i at tapet, eller rettere de enkelte tapsposter, må stå i en rimelig nær sammenheng med misligholdet; tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig. Jeg finner det vanskelig å ta et bestemt standpunkt til hvilken praktisk betydning denne såkalte adekvansbegrensningen vil ha i den foreliggende sak. Det rettslige spørsmål er i seg selv tvilsomt, men først og fremst er denne del av saken – som jeg kommer tilbake til – mangelfullt opplyst i faktisk henseende. Utgangspunktet må etter min oppfatning være at når den lille transportbedrift det her er tale om måtte sette bilen på verksted for omfattende reparasjoner som forsikringsselskapet nektet å betale, må det anses nærliggende og påregnelig at det ville oppstå tap ved avsavn og også etter omstendighetene annet tap ved at virksomheten for en tid måtte innstilles. Jeg finner støtte for dette syn i avgjørelsene i Rt-1967-697 og Rt-1978-25. På den annen side må det trekkes en grense både i tid og i forhold til skadefølgens karakter for hvor langt selskapet kan holdes ansvarlig for følgene av Egelands økonomiske problemer. Jeg viser for så vidt til de to nettopp nevnte dommer, hvor det pekes på momenter av betydning for avgjørelsen av hva slags tap som kan kreves erstattet”.