Erstatning i kontrakt

Erstatning i kontraktsforhold forutsetter et subjektivt ansvargrunnlag (subjektiv skyld), som i de fleste tilfeller enten vil være dolus (forsett) eller culpa (uaktsomhet). Objektivt ansvarsgrunnlag (ansvar uten skyld) vil kunne foreligge ved garanti eller tilsikring etter avtale, eller som et lovfestet objektivt ansvar, og objektivt ansvar for rettsmangler og veritas. Ansvarsgrunnlaget kan også innenfor noen kontraktstyper – og typisk i forbrukerforhold – bygge på at feilen lå innenfor misligholderens kontroll (kontrollansvaret).

Dersom det foreligger et ansvarsgrunnlag for kjøpers eller selgers erstatningsplikt

Ӥ 40. Erstatning.

(1) Kjøperen kan kreve erstatning for det tap han lider som følge av mangel ved tingen, for så vidt selgeren ikke godtgjør at det forhold at leveringen er mangelfull, skyldes hindring som nevnt i § 27. Reglene ellers i §§ 27 og 28 gjelder tilsvarende. (2) Reglene i første ledd omfatter ikke slikt indirekte tap som nevnt i § 67 (2). I internasjonalt kjøp omfatter reglene likevel også indirekte tap for så vidt annet ikke følger av § 70 (3).

(3) Kjøperen kan i alle høve kreve erstatning dersom (a) mangelen eller tapet skyldes feil eller forsømmelse fra selgers side eller

(b) tingen allerede på avtaletiden avvek fra det som er tilsikret av selgeren”.

Når en kontrakt er bindende og ikke overholdes, kan den misligholdende parten dømmes til å betale den andre erstatning som tilsvarer hans økonomiske interesse i kontrakten som om kontrakten hadde vært riktig oppfylt – positiv kontraktsinteresse.

I et etablert kontraktsforhold vil den som mottar mangelfull ytelse (kreditor) kunne kreve den verdi oppfyllelse av kontrakten har for ham uten mangelen (den positive kontraktsinteresse). Erstatningskravet vil da være differansen mellom kreditors situasjon med og uten kontraktsbruddet.

Dersom en gjenstand er gått tapt, men har steget i verdi etter at den ble kontrahert bort, vil den som er berettiget til gjenstanden ha krav på verdistigningen også. Ved ugyldighet innenfor avtaleretten vil man kun kunne kreve den negative kontraktsinteresse, dvs. at man settes i samme situasjon som om avtale aldri var inngått. Man vil da ikke ha krav på verdistigning.

Begrunnelsen for at man kan kreve erstatning for den positive kontraktsinteresse ved mangler i kontraktsforhold, er å skape oppfyllelsespress generelt for at debitor skal gjøre sitt ytterste for å unngå å komme i erstatningsansvar, og reparasjonshensyn gjennom å erstatte de kostnadene som mangelen har påført og vil påføre den berettigede.

Som i erstatningsretten er det vilkår om årsakssammenheng mellom mangelen og kreditors økonomiske tap. Foreligger ansvarsgrunnlag både i og utenfor kontrakt, kan man velge å gjøre kontraktsansvar, erstatningsansvar eller begge ansvarsgrunnlag gjeldende, alt etter hva som vil føre best frem, jf. f.eks. dom i Rt. 2007 s. 1665. Blant annet vil spørsmålet om man velger grunnlag i eller utenfor kontrakt kunne få betydning for om kravet er foreldet.