Reklamasjon

En reklamasjon etter forbrukerkjøpsloven er en melding fra forbruker til selger om at han mener at det foreligger mangel (avvik fra det avtalte, forventede eller forutsatte), og kan også inneholde melding om at han vil gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende overfor selger, det vil si kreve erstatning, heving, omlevering, retting, prisavslag mv. Enkelt forklart er en reklamasjon en klage på at det er mangelfullt levert, og eventuelt de rettigheter som påberopes som følge.

Begrunnelsen for kravet om reklamasjon er den gjensidige lojalitetsplikt i kontraktsforhold, hvor man plikter å opplyse den andre part om at det vil skje endringer i det bestående kontraktsforholdet mellom partene. Det er rimelig at selger innen en viss periode får opplysning om at forbruker har tenkt å klage på handelen, og gjøre gjeldende beføyelser for å utbedre mangelen ved det leverte, slik at selger er informert og kan avhjelpe mangelen eller bringe balanse i misforholdet.

Selv ikke en forbruker kan dermed forholde seg helt passiv ved kontraktsbrudd fra selgers side. Reklameres det for sent, vil misligholdskravet kunne falle bort, selv om kravet fra forbrukeren i utgangspunktet er korrekt og vil kunne føre frem. Hvis forbrukeren ikke reklamerer i tide, tapes nemlig retten til å gjøre mangelen gjeldende. Selger kan således gjøre gjeldende reklamasjonsinnsigelse mot forbruker, og dermed avskjære kravet i sin helhet, hvis reklamasjonen ikke var rettidig. Dersom det skal gjøres gjeldende krav mot tidligere salgsledd, må forbrukeren også rette reklamasjon mot tidligere salgsledd, jf. forbrukerkjøpsloven § 35 tredje ledd.

Reklamasjon utleder også andre rettsvirkninger ved at forbruker kan kreve forsinkelsesrenter fra reklamasjonstidspunktet ved et eventuelt hevingsoppgjør, jf. forbrukerkjøpsloven § 50 annet ledd.

Forbrukers plikt til å reklamere overfor selger ved oppdagelse av mangler er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 27:

”§ 27. Reklamasjon Dersom det foreligger en mangel ved tingen, må forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den, gi selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen (reklamasjon). Denne fristen for å reklamere kan aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen. Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid. Fristene etter første og annet punktum gjelder heller ikke dersom det foreligger en mangel etter § 15 annet ledd bokstav g. Reklamasjon kan i stedet fremsettes overfor den som etter avtale med selgeren har påtatt seg å avhjelpe mangler. Hvis forbrukeren ikke reklamerer i tide, tapes retten til å gjøre mangelen gjeldende. Dette gjelder ikke dersom selgeren har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro”.

Fristene for å reklamere i forbrukerkjøp inneholder både relative og absolutte frister. Forbruker plikter å reklamere innenfor en relativ frist, som er ”innen rimelig tid” fra mangelen ble oppdaget eller burde vært oppdaget, men som aldri kan være kortere enn to måneder fra mangelen faktisk ble oppdaget, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd.

Den absolutte fristen angir hvor lenge en forbruker kan regne med å få reklamert på en vare, og angir en yttergrense for hvor lenge forbrukers reklamasjonsrett. Når den absolutte reklamasjonsfristen er ut, så har forbruker ikke rett til å gjøre gjeldende krav mot selger med grunnlag i kjøpet. Fristen er etter forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd to år for vanlige varer, men fem år dersom tingen er ment å vare ”vesentlig lengre” enn to år. Man kan således aldri reklamere på et kjøp som er eldre enn den absolutte frist, dvs. to eller fem år avhengig av hvor lenge gjenstanden er ment å vare.

Innenfor forbrukerretten er det ikke et krav om at kjøper må angi spesifisert reklamasjon, altså hvilke misligholdsbeføyelser som må gjøres gjeldende. Det er tilstrekkelig med en nøytral reklamasjon om at det foreligger mangel og hva mangelen går ut på. Det er ikke strenge krav til å angi hva slags mangel som påberopes, utover at det er mangel, jf. NOU 1993:27 Forbrukerkjøpslov s. 129:

”Når det gjelder innholdet av kjøperens melding, har utvalget likevel valgt en noe annen formulering enn i kjl. 1988. Etter kjl. 1988 § 32 første ledd må kjøperen angi « hva slags mangel det gjelder ». Etter utvalgets oppfatning bør loven, i alle fall i forbrukerkjøp, ikke stille bestemte krav til spesifikasjon av mangelen. Det bør være tilstrekkelig at kjøperen påberoper seg at det foreligger en mangel. Hva en eventuell mangel nærmere består i, vil kunne avklares gjennom selgerens nærmere undersøkelser, jf. også utkastet § 22 første ledd om kostnadene ved slike undersøkelser”.

Utenfor forbrukerkjøp må kjøper ved heving av kjøpet eller avhjelp (omlevering eller retting) normalt inngi spesiell reklamasjon om at dette kreves. Forbrukerkjøper kan dermed i forhandlingene med selger senere kreve heving, dersom saken ikke løser seg gjennom avhjelp eller prisavslag, selv om han tidligere kun har varslet om mangelen.

Det er likevel et unntak her ved heving på grunn av forsinkelse. Her plikter forbruker også å varsle om at han vil heve avtalen ”innen rimelig” tid fra forsinkelsen oppstod etter forbrukerkjøpsloven § 23 første ledd annet punktum. Årsaken til dette er at selger ved forsinket levering ikke vil ha mulighet til å avhjelpe mangelen gjennom retting eller omlevering, og man kan heller ikke gi prisavslag for forsinkelse. Selger bør derfor få melding om at forbruker ønsker å heve, når varen ikke er levert.

Videre kan forbrukerens rettigheter gå tapt etter ulovfestet rett som følge av passivitet etter at det har skjedd nøytral reklamasjon, slik at forbruker bør følge opp en nøytral reklamasjon slik at det ikke bygger opp en forventning hos selger om at det ikke vil skje noe mer i saken. Forbruker må dermed også utvise en viss aktivitet og engasjement etter at det er reklamert, for at kravet ikke skal kunne tapes.

Dersom selger har utvist svik eller handlet i strid med god tro, vil forbrukers krav likevel ikke tapes, selv om det skulle være reklamert for sent, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd. Etter forbrukerkjøpsloven § 27 tredje ledd kan reklamasjon også fremsettes overfor den som etter avtale med selgeren har påtatt seg å avhjelpe mangler, dvs. selgers faste reparatør.

I rettspraksis er det i tillegg slått fast et prinsipp om at dersom en for sen reklamasjon ikke møtes med en klar innsigelse mot reklamasjonen, og i stedet går inn på drøftelser om realiteten i kravet, kan selger etter en konkret vurdering anses for å akseptere at det er reklamert for sent. På en måte kan det sies at hensynet til lojalitet og opplysning tilsvarende anviser at den som mener at forbruker har reklamert for sent, selv må reklamere tydelig på at det er reklamert for sent, for å beholde sin rett til å avskjære kravet. Dersom selger selv begynner å diskutere kravet, er han ikke tydelig på at det er reklamert for sent, og han vil således etter en konkret vurdering ha akseptert reklamasjonen, selv om det er reklamert for sent isolert sett.

Derimot kan selger ha reklamasjonsinnsigelsen i behold, dersom selger klart tar forbehold om at man kun diskuterer mangelen for det tilfelle at det likevel er reklamert rettidig. Ved forbehold har man klart tilkjennegitt at man vil bruke sin rett til å avskjære et for sent fremsatt krav, uten at det gir den som krever forventninger om at innsigelsene mot reklamasjonen er forlatt. Regelen om unntak for realitetsdrøftelser gjelder bare de såkalte relative frister, som løper innenfor en absolutt frist. Dersom en absolutt frist på eksempelvis 2 eller 5 år er oversittet, vil det ikke ha noen betydning at den kravet rettes mot begynner å diskutere realiteten i kravet, jf. Rt. 1960 s. 143.

Reklamasjonen må ha kommet frem til selger for at ikke kravet skal være fremmet for sent. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at reklamasjonen er sendt på ”forsvarlig måte”, for at den skal anses som kommet frem i tide, jf. forbrukerkjøpsloven § 4.

”§ 4. Risikoen for sending av meldinger Dersom en part gir melding i samsvar med loven og sender den på en måte som er forsvarlig etter forholdene, og ikke annet fremgår, kan avsenderen gjøre gjeldende at meldingen er gitt i tide, selv om det oppstår forsinkelse eller feil under fremsendingen eller meldingen ikke når frem til den andre parten”.