Om barnevern og barnevernsrett

I vårt samfunn er det først og fremst et personlig foreldreansvar å dra omsorg for barna sine. Det er foreldrene som har det primære ansvaret for barna sine, mens det offentlige har et subsidiært ansvar i de tilfellene hvor foreldrenes omsorg ikke er god nok.

Barnevernstjenesten har adgang til å gripe inn i omsorgen med både hjelpetiltak for barn og barnefamilier som utføres i hjemmet, og omsorgsovertakelse dersom det ikke lenger er forsvarlig at barnet blir boende hos foreldrene sine. Barn kan da plasseres i barnehjem, ungdomshjem eller i fosterhjem. Plasseringen kan være midlertidig eller endelig.

Barnevernsretten omhandler offentlig myndighetsutøvelse og hører dermed inn under den spesielle forvaltningsretten, nærmere bestemt sosialretten eller velferdsretten. Den offentlige ansvarlige instans er barnevernet, som er organisert under kommunene, jf. barnevernsloven § 2-1. Barnevernet er en forebyggende virksomhet som skal hjelpe barn og unge som allerede er rammet av omsorgssvikt.

Barnevernet praktiserer etter regler i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven). Barnevernloven gjelder etter barnevernloven § 1-2 alle barn som oppholder seg i riket. Man anses etter barnevernloven § 1-3 som barn fra man er født og frem til man fyller 18 år. Barn som blir tatt med ut av landet for en lengre periode omfattes ikke av loven.

I barnevernloven gis barnevernet et spesielt ansvar for så tidlig som mulig å avdekke omsorgssvikt, atferdsproblemer, sosiale og emosjonelle problemer. Deres oppgave blir å sette inn tiltak slik at varige problemer kan unngås.

Skjønnstemaet i barnevernssaker består ofte i å velge mellom antakelser om fremtiden under alternative omsorgssituasjoner. Frivillige hjelpetiltak er statistisk den aller vanligste inngripen fra barnevernets side i Norge. Ut fra barnevernlovens system skal det i det minste ha vært forsøkt frivillige tiltak, eller slike må ha blitt vurdert nytteløse, før tiltak med tvang settes inn.

Formålet med barneverntjenestens virksomhet og barnevernloven er nedfelt i barnevernloven § 1-1:

”§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er

• å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,
• å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår”.

Barnevernet har mange ulike tiltak å benytte seg av når foreldrene ikke greier å skape en tilfredsstillende omsorgssituasjon for barna sine. Barnevernets tiltakssystem spenner over en skala fra frivillige hjelpetiltak i den ene enden, til tvungne tiltak i den andre. Dersom omsorgen ikke er tilfredsstillende for barnet, går ansvaret over til det offentlige som plikter å sette i verk tiltak ved avdekket omsorgssvikt. Omsorgssvikt omfatter svikt i både fysisk og psykisk omsorg. Den fysiske omsorgen går ut på det daglige stell, som blant annet behovet for mat, medisiner, klær, hygiene og bolig. Psykisk omsorg handler om å dekke barnets behov for kjærlighet, varme og omsorg, respons og anerkjennelse, respekt, trygghet osv. Barneverntjenesten skal etter kap. 3 også driven generell forebyggende virksomhet, hvilket innebærer at barneverntjenesten skal gjøre seg kjent med barns levevilkår i kommunen og eventuelt fremme forslag til tiltak som kan forebygge problemene. Barneverntjenesten skal søke å sikre oppvekstvilkår ved å legge forholdene til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap i nærmiljøet, samt forebygge misbruk av alkohol og andre rusmidler. I samarbeid med andre offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner skal barneverntjenesten også arbeide for at det iverksettes velferds- og aktivitetstiltak for barn og unge.