Ugyldighet

Utgangspunktet i norsk rett er at inngåtte avtaler skal holdes mellom partene etter deres dispositive utsagn. Dispositive utsagn kan likevel anses som ugyldige, som følge av urimelig innhold, i strid med ærbarhet etter NL 5-1-2, bristende forutsetninger eller som følge av at det er forhold ved avtaleinngåelsen som tilsier at den ikke er uttrykk for partens egentlige autonome frie ærbare vilje. Eksempelvis ved svikaktig opptreden, feilskrift, skrømt, sinnsykdom eller tvang.

Forholdene som påberopes som grunnlag for ugyldighet må foreligge ”paa det tidspunkt, da viljeserklæringen kom til hans kundskap,” jf. avtaleloven § 39 første punktum.

”§ 39. Naar efter denne lov en viljeserklærings forbindende kraft er betinget av, at den anden part ikke kjendte eller burde ha kjendt et bestemt forhold eller forøvrig var i god tro, kommer det an paa det tidspunkt, da viljeserklæringen kom til hans kundskap. Dog kan, hvis særlige grunde tilsiger det, hensyn tages til, at han efter dette tidspunkt, men før han endnu har indrettet sig efter viljeserklæringen, har faat eller burde ha faat kjendskap til forholdet”.

Ugyldighet for avtalen kan for det første skyldes at det hefter en mangel ved måten avtalen er blitt til på – såkalte “tilblivelsesmangler” som tvang, svik, forfalskning, forvanskning, feilskrift mv. Videre kan avtalen kjennes ugyldig på grunn av såkalte “habilitetsmangler,” hvor avgiver ikke har kompetanse pga. mindreårighet, umyndiggjøring eller sinnsykdom ved avtaleinngåelsen. Dessuten kan ugyldighet skyldes såkalte “innholdsmangler” der det er mangler ved innholdet i seg selv eller i forhold til partenes stilling, som tilsier at avtalen ikke bør respekteres av norsk rett.

Man kan også oppleve kombinasjon av både tilblivelsemangel og innholdsmangel. Ugyldighetsreglene er nedfelt i avtaleloven kap. 3 ” Om ugyldige viljeserklæringer” §§ 28-38. Felles for ugyldighetsreglene er at norsk rett har funnet omstendigheter rundt avtaleinngåelsen, etterfølgende omstendigheter eller avtalens innhold uheldig i slik grad at avtalen ikke bør holdes etter sitt innhold, av hensyn til omsetningslivet og rimelighet ut fra de forventninger man normalt bør kunne stille til en avtaleinngåelse og en avtales innhold, jf. NOU 1979:32 s. 37:

”Avtalelovens ugyldighetsregler er samlet i lovens §§ 28-38. Det er karakteristisk for disse ugyldighetsregler at det avgjørende i alminnelighet er om det ved avtalens inngåelse forelå spesielle graverende omstendigheter, f.eks. tvang, svik, utnyttelse m.v.”.

Innenfor ugyldighetsreglene skilles det mellom sterke og svake ugyldighetsgrunner. Sterke ugyldighetsgrunner kan påberopes overfor alle løftemottakere, og vil gjelde uansett selv om tredjeperson eller løftemottaker var i god tro, mens svake ugyldighetsgrunner bare kan gjøres gjeldende overfor dem som er i ond tro eller som har vært uaktsomme.

Sterke ugyldighetsgrunner vil være vold, grov tvang, manglende habilitet, forvanskning og falsk mv., mens svake ugyldighetsgrunner vil være eksempelvis svik, feilskrift, skrømt eller manglende redelighet. Avtalelovens svake ugyldighetsgrunner omfatter blant annet simpel tvang etter avtaleloven § 29, svik etter avtaleloven § 30, åger etter avtaleloven § 31, “feilskrift eller anden lignende feiltagelse” etter avtaleloven § 32 første ledd, og avtale i strid med kravet til redelighet og god tro etter avtaleloven§ 33.

I tillegg har vi den alminnelige generalklausulen i avtaleloven § 36 som i prinsippet vil dekke alle disse tilfellene, og de tilfeller hvor det ikke er noe galt med habiliteten eller tilblivelsen, men hvor innholdet oppfattes å være urimelig og således må borfalle helt eller delvis. Rettsvirkningen blir full ugyldighet for alle andre ugyldighetsgrunner etter §§ 28-33, mens man etter § 36 kan gi dom for delvis ugyldighet eller etablere utfyllende regler, som blir bindende mellom partene i avtaleforholdet.

Tilblivelsesmanglene er i hovedsak svake ugyldighetsgrunnner. Habilitetsmanglene er for det meste sterke ugyldighetsgrunner. Hvis det er tredjeperson som utøver tvang eller svik, så vil en sterk ugyldighetsgrunn bli svak.

Tilblivelsesmanglene og hvorfor noen av dem er svake og andre sterke ugyldighetsgrunner, må vurderes i lys av de såkalte viljes-, tillits- og erklæringsteoriene. Og det er disse hensynene/teoriene som står mot hverandre i avveiningen av om en tilblivelsesmangel skal medføre ugyldighet eller ikke.

Viljesteorien bygger på løftegivers vilje, og da slik at en tilblivelsesmangel som svik eller tvang mv. medfører at løftet ikke er uttrykk for avgivers reelle vilje. Tillits- og erklæringsteoriene bygger på at løftemottaker som har en berettiget forventning etter løftet må beskyttes og at forutberegnelighet i omsetningslivet tilsier at en erklæring får virkning etter sitt innhold.

En mangel ved et løfte må dermed normalt være synbar for løftemottakeren dersom løftegiveren skal kunne påberope ugyldighetsgrunnen, og det er derfor et krav om aktsom god tro hos løftemottaker for at løftet skal forplikte avgiver etter sitt innhold ved de svake ugyldighetsgrunner. Ved de sterke ugyldighetsgrunner ved tilblivelsen som grov tvang, forvanskning har man vurdert det slik at hensynet til avgivers vilje må slå gjennom, blant annet fordi løftegiver har i de tilfellene har små muligheter til å forhindre løftet etter sitt innhold.

Videre er det ved tilblivelsesmanglene krav om årsakssammenheng mellom ugyldighetsgrunnen og løftet, slik at løftet må være motivert av den omstendighet som begrunner ugyldigheten. Eksempelvis må løftet skyldes feilskrift, skrømt, svik eller manglende redelighet.

Det finnes videre absolutte og relative ugyldighetsgrunner. Absolutte ugyldighetsgrunner kan ikke repareres gjennom ratihibisjoner, mens relative kan repareres gjennom ratihabisjone. Ved ratihabisjon repareres ugyldigheten, eksempelvis ved at løftegiver gjentar sitt løfte etter en tvangssituasjon, eller forplikter seg til samme avtale på nytt når tidligere umyndig løftegiver er blitt myndig.

Ugyldighet må skilles mot tilbakekall av løfte etter avtaleloven § 39 annet punktum (re integra) og angrerett etter angrerettsloven, der et løfte vil kunne tilbakekalles dersom visse vilkår er oppfylt. Selv om rettsvirkningen blir den samme, er ikke tilbakekall av løfte det samme som ugyldighet.

Ugyldighetsgrunnen må normalt gjøres gjeldende av løftegiver, men de absolutte ugyldighetsgrunner vil uansett gjøre en avtale ugyldig, jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 66:

”De ugyldighetsgrunde som utkastet omhandler, kan som regel bare gjøres gjældende av den som har avgit viljeserklæringen. Vil han vedstaa sin erklæring, kan ikke den anden part angripe den. Herav følger videre at retten i uteblivelsessaker som regel ikke kan gjøre gjældende at en avtale rammes av nogen av utkastets ugyldighetsregler. Noget andet gjælder dog, hvis det kan siges at stride mot lov eller ærbarhet at gjøre erklæringen gjældende. I saa fald kan retten ex officio kjende den ugyldig, se Stang: l. c. side 531 og Platou: l. c. side 404. I hvilke tilfælde retshandlen strider mot ærbarhet maa domstolene avgjøre for hvert enkelt tilfælde; i denne henseende indeholder utkastet ingen forandring i vor gjældende ret, se nærmere Stang l. c. § 45. I visse tilfælde kan et konkurranseforbud eller en avtale om konventionalbot stride mot ærbarhet, og det er formentlig heller ikke utelukket at en avtale som falder ind under andre av utkastets regler, f.eks. § 32, kan være i den grad støtende at domstolene ex officio kan gjøre ugyldigheten gjældende”.

Det kan være reklamasjonsplikt i enkelte tilfeller for å kunne gjøre ugyldighet gjeldende, for eksempel etter avtaleloven §§ 28 og 32.

Rettsvirkningen av ugyldighet etter avtaleloven kap. 3 er at avtalen blir ugyldig fullt ut. Det vil si at den regnes som en nullitet, og den binder da ikke partene. Etter avtaleloven § 36 har man imidlertid adgang til å sette en avtale delvis til side, slik at den bare blir delvis ugyldig for den del som oppfattes å være urimelig i avtaleforholdet.

Ved ugyldighet etter avtaleloven kap. 3§§ 28-33, kan det kreves erstatning for den negative kontraktsinteresse. Disposisjonen kan ved ugyldighet ikke kreves gjennomført etter sitt innhold, idet ingen av partene lenger har noen oppfyllelsesplikt i henhold til avtalens innhold. Hvis partene allerede har gjennomført hel eller delvis oppfyllelse av den ugyldige avtalen, skal det presterte som utgangspunkt restitueres