Avtaleretten bygger som kontraktsretten på det overordnede prinsippet om at avtaler skal holdes (pacta sunt servanda). Dersom avtaler ikke var rettslig forpliktende ved at det lovede innholdet i avtalen måtte overholdes av partene, og kunne tvangsgjennomføres eller eventuelt erstattes mv. ved mislighold, ville man ikke hatt noen avtalerett eller kontraktsrett. Alle sivilliserte rettssamfunn bygger på at en gyldig inngått avtale skal holdes. At avtaler må holdes skaper forutberegnelighet, og sikrer at omsetningslivet fungerer ved at folk må innrette seg etter det lovede gjennom å sørge for riktig oppfyllelse, eller være forberedt på å dekke verdien av mangelfull oppfyllelse eller innrettelsestap etter at avtale ble inngått mv.

Prinsippet om at avtaler skal holdes (pacta sunt servanda) innebærer at partene kan kreve avtalen oppfylt etter sitt innhold. I Norske Love av 15. april 1687 art. 5-1-1 er prinsippet gjort til norsk lov med følgende ordlyd:

”En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl lovet og indgaaet haver”.

Hvis avtalte, spesielle eller generelle kontraktsrettslige plikter ikke følges, vil det foreligge mislighold, og den som ikke opplever å få avtalt ytelse eller forventet opptreden vil få rettigheter som kalles misligholdsbeføyelser (krav med grunnlag i mislighold av kontrakten). Det foreligger i prinsippet bare et generelt unntak fra plikten til å oppfylle avtalen nemlig force majeure, som er en uforutsett ytre hendelse sommedfører at kontraktsdebitor ikke har mulighet til å oppfylle. Imidlertid vil forpliktelsene til å levere gjeninntre, når hindringen ikke lenger er til stede.

Partene vil derfor normalt være rettslig forpliktet til å følge de spesielle rettigheter og plikter som spesifikt er avtalt, og oppfylle kontrakten (dersom kontrakten ikke strider mot avtalerettslige regler eller spesiell kontraktsrett som ikke kan fravikes ved avtale).

Det er imidlertid enkelte få, men nødvendige unntak fra prinsippet om at avtaler skal og må holdes av partene. Hvis avtalen er blitt til på en måte eller har et slikt innhold at den må anses ugyldig etter avtalerettslige regler (jf. eks. Kap. 3 i avtaleloven), er i strid med ærbarhet mv., eller at personen har vært sinnsyk eller umyndig mv., vil avtalen ikke være gyldig og skal således ikke holdes. Om en avtale helt eller delvis skal settes til side etter eksempelvis avtaleloven § 33 eller 36 må således holdes opp mot at det avgjørende prinsipp om at avtaler skal holdes. Prinsippet om at avtaler skal holdes er således nært beslektet med prinsippet om avtalefrihet (om at man i utgangspunktet kan avtale hva man vil), idet man ikke plikter å holde en avtale som man ikke hadde adgang til å inngå etter avtalerettslige regler.

Videre skal ikke avtaler som er i strid med preseptoriske kontraktsregler (ufravikelige) som i forbrukerkontrakter holdes etter sitt innhold, der kontraktene i stedet skal overholdes i samsvar med de ufravikelige regler. På forbrukerrettens område har man også angreretten, som etter angrerettloven gir forbruker innen en viss tidsfrist adgang til å gå fra hele avtalen kostnadsfritt dersom avtalen er gjort gjennom fjernsalg eller utenfor fast utsalgssted mv. En annen adgang til å gå fra avtalen delvis finnes for forbruker i forbrukerkjøp, som har adgang til å avbestille før levering mot å dekke selgers rimelige og nødvendige kostnader som følge av avbestillingen mv.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)