Tolking av testament er viktig for å klarlegge testators siste vilje. Det er en utpreget subjektiv vilje man skal finne frem til, og man må da søke å finne ut hva testator mente med de valgte ord og begreper i henhold til testators egen subjektive forståelse, jf. arveloven § 65:

Ӥ 65. Testament skal tolkast i samsvar med det testator meinte.

Har feilskrift eller anna mistak gjort at eit testament har fått eit anna innhald enn testator meinte, skal testamentet gjelde slik testator meinte, når dette kan bli klårlagt”.

Hva ordlyden objektivt sier, er uten betydning dersom man har klarlagt hva testator faktisk mente med den valgte formulering. Imidlertid kreves normalt strenge bevis for at testamentet anses for å ha et innhold som avviker fra ordlyden, jf. lovens krav om at feilskrift eller andre feil som unøyaktigheter kun kan legges til grunn når de er ”klårlagt”. I rettspraksis er det lagt til grunn at den som hevder at testamentet skal forstås annerledes enn testamentets normale ordlyd, har bevisbyrden for at testators mening var en annen.

En nærmere beskrivelse av fortolkningsprinsippene og bevisvurderingen er gitt i Rt. 2007 s. 16 (Avsnitt 32):

”Etter arveloven § 65 første ledd skal « [t]estament tolkes i samsvar med det testator meinte ». I Innstillingen fra arvelovkomiteen, 1962, Utkast til lov om arv blir det på side 228 første spalte pekt på at selv om bestemmelsen er ny er den i samsvar med « et uomtvistelig prinsipp » i gjeldende rett. Det er således ikke tvilsomt at testamenter skal tolkes subjektivt, dvs. at man ved tolkingen skal søke å finne frem til det man vil anta at testator mente da han opprettet testamentet. For å finne frem til testators vilje, skal det legges vekt på bevismidler av enhver art, dvs. at man ikke er bundet til bare å legge vekt på de tolkingsdata som måtte fremgå av testamentet. Tolkingen skal – i samsvar med lovteksten – skje for å finne frem til hva testator mente, og for å nå dette formålet står fortolkeren fritt så lenge det er forenelig med testamentet som en formbunden disposisjon. Testators hypotetisk vilje kan trekkes inn ved tolkingen – hva ville han ha ment om han hadde hatt kunnskap om bestemte forhold, jf. også bestemmelsen i § 65 annet ledd. Dersom visse forhold er inntruffet etter at testamentet ble opprettet, kan en vesentlig forutsetning for testamentet være borte. Den som skal tolke et testament, må da sette seg inn i testators situasjon og søke å komme frem til hva han ville ha bestemt om han hadde kunnet forutse utviklingen”.

Nedenfor følger sitater fra lagmannsrettspraksis, som foretar vurderinger av det subjektive fortolkningsprinsippet av testamenter, og krav til bevis for å komme til andre fortolkninger enn det som objektivt fremgår av ordlyden:

Fra LH 2008 s. 172266 (Hålogaland lagmannsrett):

”Det grunnleggende utgangspunkt er at et testament skal tolkes i samsvar med det testator mente, jf. arveloven § 65 første ledd om subjektiv tolking. Det at testament skal tolkes subjektivt, innebærer at man ved tolkingen skal søke å finne frem til det man vil anta at testator mente da han opprettet testamentet, og det kan legges vekt på bevismidler av enhver art, slik at man ikke er bundet til bare å legge vekt på de tolkingsdata som måtte fremgå av testamentet, se Rt-2007-16. Det vises videre til Lødrup: Arverett (femte utgave) side 155 følgende om hvordan testmenter skal tolkes”.

Fra LE 2008 s. 20042 (Eidsivating lagmannsrett):

”Når lagmannsretten skal ta stilling til hva testasjonen går ut på, tar retten utgangspunkt i det subjektive tolkningsprinsipp. Etter arveloven § 65 skal « testament tolkast i samsvar med det testator meinte » da testamentet ble opprettet. Testamentet må tolkes på grunnlag av de konkrete forhold med sikte på å komme frem til hva avdøde mente. Tolkingen må foretas på grunnlag av alle de momenter som kan kaste lys over hva som har vært avdødes mening med den testamentariske disposisjonen hun har foretatt, herunder også forhold utenfor dokumentet. Utgangspunktet for tolkingen vil likevel være de ord som er brukt i testamentet. Når det ikke foreligger andre holdepunkter, vil testamentets ordlyd ha stor bevisverdi. Jo fjernere man kommer fra en naturlig forståelse av testamentets ordlyd, jo sterkere holdepunkter må det kreves for en annen løsning, jf Rt-1999-1353”.

Fra LB 2003 s. 8117 (Borgarting lagmannsrett):

”Det grunnleggende utgangspunkt er at testamenter skal underkastes en subjektiv tolking, jf arveloven § 65, og oppgaven er følgelig å finne ut hva Liv og Odd Engebretsen mente med de ordene som ble benyttet da testamentet ble skrevet. Det bemerkes at et gjensidig testament består av to testasjoner, en fra hver av arvelaterne, som må behandles individuelt. I henhold til testamentet er det ingen tvil om at ektefellene mente at om det ikke var bestemt noe annet før lengstlevende døde, skulle arven deles likt mellom begges slektninger. Stein Erik Messel er fetter av Odd Engebretsen, og eneste slektning etter ham. Dersom han ikke skal ta arv etter testamentet, må det bero på at Odd Engebretsens testasjon til fordel for sine slektninger må anses bortfalt på grunn av endrede forhold, jf § 57 annet ledd, eller er ugyldig på grunn av villfarelse, jf § 65 annet ledd. Et grunnvilkår for at testasjonen til fordel for Odd Engebretsens slektninger skal kunne anses bortfalt i medhold av § 57, er at det faktum at Messel finnes og tar arv, er forhold som har inntrådt etter at testamentet ble skrevet. Stein Erik Messel er født i 1953 mens testamentet først ble opprettet i 1971. Denne bestemmelsen kommer således ikke til anvendelse. For at testasjonen til fordel for Odds slektninger skal være ugyldig etter § 65 annet ledd, kreves det at det må være helt klart at Odd Engebretsen ikke kjente til Stein Erik Messels eksistens, og det må med stor grad av sikkerhet kunne konstateres at Odd Engebretsen, om han hadde kjent til Stein Erik Messel, ville utelukket ham fra testamentet. Lagmannsretten finner ikke at det er klarlagt hvorvidt Odd Engebretsen kjente til fetteren Stein Erik Messel. Det har ikke fremkommet noe som kaster lys over dette spørsmålet, og retten anser det like sannsynlig at han visste om ham, som at han ikke gjorde det. Det har heller ikke fremkommet noen indikasjoner i saken som kan kaste lys over hva Odd Engebretsen ville ha ment om arvens fordeling dersom han hadde visst om Messel. På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at det ikke kan legges til grunn at Odd Engebretsen hadde ønsket å utelukke Messel fra testamentet om han hadde kjent til ham, og testasjonen er således ikke ugyldig. Etter dette anser lagmannsretten at Stein Erik Messel er arving etter testamentet”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)