En fordring kan komme til uttrykk i et gjeldsbrev, som vil være et dokument som angir skyldnerens betalingsforpliktelse overfor kreditor, uten å være betinget av noen motytelse fra kreditors side. Det er to hovedtyper av gjeldsbrev; omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Gjeldsbrevloven av 17. februar 1939 nr. 1 inneholder ikke selv noen definisjon begrepet ”gjeldsbrev”. Forklaringen på hva et gjeldsbrev er finner man i forarbeidene; et gjeldsbrev er ”først og fremst skriftlige og i det ytre selvstendige løfter om å betale penger”, jf Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 s. 13. Det er denne forklaringen som er lagt til grunn i praksis og teori. Det følger ikke direkte av definisjonen, men det er også et krav om at debitors skylderkjennelse er påført gjeldsbrevet.

Det er altså fire følgende vilkår for at noe er et gjeldbrev: 1. Skriftlig 2. I det ytre selvstendig 3. Forpliktelsen må gjelde penger 4. Debitorskylderkjennelse (underskrift)

At løftet om å betale penger må være ”i det ytre selvstendig” innebærer at forpliktelsen til å betale etter gjeldsbrevet må være ubetinget av noen motytelse. Den som ser dokumentet skal kunne vite om betalingsplikten er aktuell eller ikke. Det vil man ikke kunne vite dersom det er knyttet en rekke betingelser til betalingsplikten, og erklæringen må være underskrevet av utstederen. Dette er særlig viktig for at fordringer skal kunne overdras.

En nærmere oppsummering er gitt i RG 2009 s. 582 (Borgarting lagmannsrett):

”Gjeldsbrevloven har ingen definisjon av begrepet gjeldsbrev. Forarbeidene forutsetter imidlertid at et gjeldsbrev er en skriftlig og i det ytre selvstendig løfte om å betale penger, jf. Utkast til lov om gjeldsbrev 1935 side 13. Det vises også til Viggo Hagstrøm: Obligasjonsrett (2003) side 881 og Leif G. Villars-Dahl, Gjeldsbrev og deponeringsloven, Kommentarutgave (2005) side 24-25. Erklæringen må være underskrevet av utstederen, og pengekravet må fremtre som uavhengig av det underliggende forhold mellom utstederen og kreditor”.

En gjennomgang ble også gitt i LE 2005 s. 10021 (Eidsivating lagmannsrett):

”Gjeldsbrevloven inneholder ikke noen legaldefinisjon av gjeldsbrev. Arnholm, Privatrett III, 1966, s. 50 sier følgende: Vil man karakterisere det typiske gjeldsbrev, kan man - i tilslutning til det som ovenfor er sitert fra motivene - trekke frem som hovedpunkter at det må foreligge en skylderklæring som går ut på betaling av penger og ikke henviser til opplysninger utenfor papiret. .... Det avgjørende er om dokumentet fremtrer som en bindende og selvstendig skylderklæring. Hagstrøm: Obligasjonsrett, 2003, har på s. 881 følgende: Det er blitt en sikker oppfatning at et gjeldsbrev må være (1) skriftlig, (2) inneholde et i det ytre selvstendig, d.v.s. ubetinget løfte, (3) om å betale penger. Det skyldige beløp må være angitt til en bestemt sum; ellers er det ikke et ubetinget løfte (2). Kausjonserklæringen som foreligger, er ikke et ubetinget løfte, men et løfte som er betinget av omstendigheter utenfor det som kan leses ut av selve dokumentet. Dette er ikke i samsvar med ett av de sentrale kriteriene som er oppstilt for gjeldsbrev. I den grad spørsmålet måtte være tvilsomt, finner lagmannsretten grunn til å legge vekt på selve begrepsbruken. Når dokumentet i dette tilfellet ikke angir å være noe « gjeldsbrev » taler det for at det heller ikke anses for å være det”.

Et gjeldsbrev skal derfor ikke føres opp på samme dokument som en gjensidig bebyrdende kontrakt, da gjeldsbrevet må fremstå som ”i det ytre selvstendig”. En kjøpekontrakt eller leiekontrakt er derfor ikke noe gjeldsbrev fordi dokumentet angir en motytelse mot pengesummen, slik at kreditor for pengekravet vil være debitor for motytelsen.

Dersom man lager en kontrakt og utsteder et gjeldsbrev for pengeforpliktelsen, så må gjeldsbrevet være et atskilt dokument. Hvis kreditors eventuelle plikter til å yte en motytelse fremgår av dokumentet, vil det ikke være i det ytre selvstendig. Dokumentet vil da ansees som en vanlig kontrakt. Et gjeldsbrev skal dermed bare nevne skyldners betalingsforpliktelse, rentebetingelser, forfall og eventuelt at det er selvstendig tvangsgrunnlag ved såkalt eksigibelt gjeldsbrev mv. At en gjeldsforpliktelse erkjennes i brev, gjør heller ikke brevet til et gjeldsbrev, jf. kravet om ytre selvstendighet.

Vi kan illustrerere sammenhengen med et eksempel;

B har kjøpt et parti frukt av A for 1000 kr, så han utsteder et dokument til A om at han skylder ham 1000 kr. Dersom B skriver i dokumentet at betaling skal skje mot levering av frukten, er det ikke et gjeldsbrev. Men dersom det kun står at B skylder A 1000 kr er det et gjeldsbrev. Her vil da betalingsplikten i henhold til dokumentet være ubetinget. Det spiller ingen rolle om betalingsplikten er betinget ifølge andre dokumenter, så lenge det ikke fremgår av selve gjeldsbrevet.

Dersom det er kreditor som har utstedet dokumentet, er det ikke et gjeldsbrev selv om vilkårene for at det skal være et gjeldsbrev er oppfylt. Et gjeldsbrev må være utstedt av den som skylder pengene. Sender kreditor en faktura til debitor er ikke fakturaen et gjeldsbrev, selv om den gir uttrykk for en pengeforpliktelse.

Gjeldsbrevene deles inn i to hovedgrupper; omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Begge typer av gjeldsbrev er like omsettelige, selv om navnene kanskje til sier noe annet. Forskjellen mellom enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev er hvilke rettsvirkninger en omsetning av dem medfører. Kjøperen av et omsetningsgjeldsbrev vil ofte være bedre beskyttet enn kjøperen av et enkelt gjeldsbrev.

Gjeldsbrevloven er delt inn i tre hovedkapitler og tre mindre viktige tilleggskapitler. Det første kapitelet inneholder reglene som er felles både for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Det annet kapittel består av særregler for omsetningsgjeldsbrev og det tredje kapittelet inneholder særregler for enkle gjeldsbrev.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)