Stiftelse av servitutter

Den viktigste måten servitutter etableres på er ved avtale. Det er de vanlige avtalerettslige regler som kommer til anvendelse på servituttavtalen, slik at den kan inngås formløst og muntlig. Det må inngås en skriftlig avtale for at rettsvern skal oppnås gjennom tinglysning. Det vil kunne være særlige omstendigheter som begrenser mulighetene for å stifte en servitutt. Slike begrensninger finnes det en rekke av i lovverket, bl.a. servituttloven §§ 11-16.

En servitutt kan også stiftes ved testament, hevd, alders tidsbruk, jordskifte og ekspropriasjon. Eksempel; A skriver i sitt testament at han ønsker å testamentere sin eiendom til C, men at B skal få rett til å benytte veien over eiendommen. En bruksrett kan hevdes, herunder faller servitutter. Der hevdsvilkårene ikke foreligger, vil like vel en rett kunne være ervervet ved lang tids bruk.

Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv har servituttretten både positive og negative konsekvenser. Det er positivt at en eiendom utnyttes til det fulle ved at også andre enn eieren kan få rettigheter som ligger til eiendommen. Men baksiden kommer tydelig frem dersom eieren av eiendommen ønsker å gjøre endringer; hefter det servitutter (positive/negative) på eiendommen vil det stikke kjepper i hjulene for fri utnyttelse. Mange servitutter har tiden forlatt og det finnes utvilsomt et behov for å bli kvitt servitutter, og det er nettopp de ulike opphørsgrunner jeg vil behandle i denne fremstillingen.

En servitutt får rettsvern ved at den tinglyses på den eiendommen den hviler. En anmerking om tinglysing av servitutten blir ført inn i grunnboken, mens selve dokumentet som beskriver rettigheten føres inn i panteboken. Ved salg av en eiendom er realservitutter bare anmerket i grunnboksbladet for den tjenende eiendom, og ikke for den herskende eiendom. Dette innbærer at grunnboksbladet for denne eiendommen ikke vil vise hvilke rettigheter denne har på en annen eiendom. En servitutt kan også få rettsvern ved hevd, da hevd har rettsvern uten tinglysing.