Bortfall av servitutter alminnelige opphørsgrunner

Servitutter stiftes som oftest gjennom avtale. En servitutthaver kan selvsagt gi avkall på sin rett, dersom han ikke lenger ønsker å ha denne fordelen. Det kan avtales at servitutten kun skal gjelde for en tidsbegrenset periode, når denne perioden er over faller servitutten bort. En personlig servitutt opphører ofte med servitutthavernes død, med mindre denne retten kan og er overdratt til en arving. En eldre kvinne som er dårlig til beins har for eksempel fått lov til å ta en snarvei gjennom hagen til naboen. Når hun dør faller servitutten bort med henne.

I tillegg kan servitutter falle bort gjennom såkalte ekstinktive opphørsgrunner som passivitet mothevd og frihevd, eller kreditor- og godtroekstinksjon. Se nærmere nedenfor.

Dersom servitutten ikke er personlig eller tidsbegrenset, er utgangspunktet at den vil påhvile eiendommen i ubestemt tid. Dersom servitutten har rettsvern gjennom tinglysing i grunnboken, kan den ikke ekstingveres av godtroende erverver (se her under den dynamiske tingretten).

Endrede faktiske forhold

Det forekommer at de faktiske forhold endrer seg, slik at servitutthaveren ikke lenger har behov for særretten. Flytter den eldre kvinnen i eksemplet ovenfor til et gamlehjem, vil servitutten også falle bort som en naturlig følge av at hun ikke lenger har behov for å benytte snarveien. Endrede omstendigheter kan også føre til en utvidet bruk, som eieren av den tjenende eiendom ikke vil finne seg i. Et eksempel på dette finnes i Rt. 1966 s. 1205. I denne saken ble bruksretten til en strandtomt kraftig utvidet, ved at servitutthaveren bortfestet en rekke parseller og gav festerne rett til å benytte strandtomten. Festernes bruk av strandtomten ville være av en annen art og langt mer intensiv enn den tidligere bruksutøvelse. Eieren av den tjenende eiendom kunne derfor motsette seg en slik utvidet bruk av strandtomten.

Gir en servitutt rett til å utnytte en naturressurs, vil den opphøre som en følge av at ressursen uttømmes. Er det ikke mer sand i et sandtak eller vann i en brønn, er det ikke lenger noe grunnlag for servitutten. Hvis det er eierens skyld at servitutten faller bort, kan han måtte yte erstatning til servitutthaveren. Blir en virksomhet ulovlig, vil de servitutter som bidro til at virksomheten kunne bestå bortfalle. Dette kan illustreres med et eksempel; En fabrikk blir lagt ned som følge av for mye forurensning. Denne fabrikken hadde en positiv særrett som tillot mye støy mellom kl 08.00 og 16.00. Når driften legges ned, faller retten til å drive med støyende virksomhet bort. En servitutt kan bli ulovlig, men dette betyr ikke at servitutten faller bort. Den privatrettslige retten består, selv om loven hindrer utnyttelse av retten.

Oppsigelse

Ved avtale om oppsigelsesrett, kan servitutten sies opp. Foreligger det ingen slik avtale, har ingen av partene rett til å si opp servitutten. Unntaksvis kan en særrett sies opp, med rimelig varsel. Dette gjelder spesielt hvor det er snakk om personlige servitutter. En skogeier har for eksempel inngått en avtale med en jeger om at han skal ha adgang til å jakte i skogen hvert år mot 2000 kr i årlig avgift. Jegeren blir så kronisk syk, og vil om en stund ikke kunne drive med jakt lenger. Her må jegeren kunne si opp avtalen med en rimelig frist. Dette eksempelet er noe søkt, men det illustrerer poenget.

Konfusjon

Med ”konfusjon” forstås at eier og rettighetshaver har blitt én og samme person. Spørsmålet videre er om en servitutt bortfaller som en følge av konfusjon?

Det finnes ikke et fasitsvar, men svaret beror på en helhetsvurdering av de konkrete omstendigheter i hver enkelt sak. Som utgangspunkt er det ingen grunn til at servitutter skal bortfalle som følge av konfusjon. Dreier det seg om en reell servitutt, vil det kunne være lurt at servitutten blir stående, slik at den herskende eiendom senere kan overdras med den servitutt som utfyller mangelen ved eiendommen. Det finnes flere eksempler fra rettspraksis hvor servitutter ikke anses falt bort som en følge av konfusjon, jf. Rt. 1938 s. 859 og Rt. 1958 s. 421. Felles for disse sakene er at det ikke var foretatt noen aktiv handling for å fjerne servituttene, og av den grunn ble de heller ikke ansett for å være bortfalt. Rettspraksis antyder en tendens til at realservitutter ikke automatisk opphører som en følge av konfusjon, men at eieren må gå aktivt inn for at den skal opphøre.

De personlige servitutter gir som navnet tilsier servitutthaveren en personlig råderett. Dersom servitutthaveren blir eier av den eiendommen servitutten hviler på, vil den bli overflødig siden råderetten er en naturlig følge av eiendomsretten. På den andre siden bør servitutten opprettholdes, dersom det finnes andre heftelser med lavere prioritet enn den personlige servitutten på eiendommen. Skulle servitutthaveren miste eiendomsretten til den tjenende eiendom, vil opprettholdelsen sikre hans rett mot å bli ekstingvert av de etterfølgende heftelser på eiendommen.