Forbud mot uturvande og urimelig opptreden

En skade eller ulempe må være uturvande dvs. unødvendig eller urimelig, for at den skal være ulovlig. I forarbeidene til naboloven jf. Rådsegn 2 er forholdet mellom uturvande og urimelig presisert slik at det er tale om to selvstendige, og alternative vilkår. I naboloven § 2 annet ledd er det gitt et fellesdirektiv om at det skal legges vekt på hva som er teknisk og økonomisk mulig å gjøre for å hindre eller avgrense skaden både i urimelig- og uturvandevurderingen. Dette medfører at vilkårene for hva som er urimelig og hva som er unødvendig ofte vil være sammenfallende, men dette er ikke alltid tilfellet. ”Unødvendig” er i manges øyne et smalere begrep enn «urimeleg». I Rådsegn 2 på side 26, sies det at selv om en ulempe ikke kan regnes som urimelig så kan den volde så mye ”ugagn og uhugnad» at den må regnes for «uturvande».

Hva er ”uturvande”, altså unødvendig?

Man kan dele ”uturvande” inn i tre hovedtilfeller. For det første vil den klassiske nabokrangel ofte innebære tiltak i ren sjikanehensikt, som vanligvis alltid vil være uturvande. For det annet vil et tiltak være ”uturvande” dersom tiltaket ikke har noe fornuftig formål, for eksempel å male sitt klassiske sørlandshus neonrosa. For det tredje når tiltakets formål er fornuftig, dvs. et formål som rettsordenen kan godkjenne, men tiltakets gjennomføringsmåte kan være ”uturvande”. Forståelsen av begrepet ”uturvande” kan lettest illustreres ved å se på rettspraksis;

I Sandvika-dommen Rt. 1969 s. 757, hevdet eieren av Sandvika Gjestgiveri at han var blitt påført økonomisk tap ved ekstraordinært støybringende arbeid i forbindelse med omleggingen av Drammensveien, som omtalt ovenfor. Høyesterett uttalte at i alminnelighet vil ikke støy eller andre ulemper ved anleggsarbeidsarbeider være erstatningsbetingende. Førstvoterende uttalte videre; ” Jeg kan imidlertid i denne sak la det stå hen om støyplagen alt i alt må sies å ha vært så voldsom at den i seg selv er erstatningsbetingende. Det som for meg er avgjørende er nemlig at det for Høyesterett er klarlagt at man hverken ved prosjekteringen eller gjennomføringen av arbeidet tok hensyn til den støy dette ville volde naboene. På grunnlag av det de sakkyndige … har uttalt, må jeg anta at om man hadde lagt vekt på støyproblemet, kunne man oppnådd en betydelig forbedring uten uforholdsmessige omkostninger. Men når så er tilfelle kan jeg ikke se det annerledes enn at i hvert fall en vesentlig del av støyplagen ikke kan karakteriseres som en nødvendig følge av anleggsarbeidene.” Støyen fra veiarbeidet ble funnet delvis uturvande, og erstatning ble gitt. Man hadde verken ved prosjekteringen eller gjennomføringen av arbeidet tatt hensyn til støyplagen, enda en kunne ha oppnådd en betydelig bedring uten uforholdsmessige omkostninger. Dette kunne altså vært gjort på en annen måte. Kostnadene med å gjøre noe med støyplagen ble ikke vurdert som «uforholdsmessige”, så det kan utledes et forholdsmessighetskrav. Denne forholdsmessigheten må vurderes i forholdet mellom de merkostnader en alternativ gjennomføringsmåte ville påført tiltakshaver, og den reduksjon i ulempe naboen ville ha oppnådd.

I Jernverkdommen i Rt. 1972 s. 142, ble det funnet å være forsvarlig av jernverket å utsette installering av renseanlegg på bakgrunn av de tekniske og økonomiske vanskeligheter det stod overfor i 1962. Jernverket hadde hele tiden jobbet med saken, og den omstendighet at det tok ca. 7 år å få anlegget på plass, kunne ikke belastes jernverket. Flertallet mante at ”det må godtas at jernverket med de tekniske og økonomiske problemer som forelå, fant å måtte utsette valget av rensemetode.” Jernverket hadde ”lagt for dagen en ansvarlig og forsvarlig holdning til de problemer som meldte seg.” Mindretallet viste til at det ved andre jernverk ellers i verden ikke hadde vært noen problemer å installere renseanlegg. En dom samme retning jf. Rt. 1972 s. 403 sildefabrikkene Egersund.

I vurderingen av om noe er ”uturvande” kreves det ikke at tiltakshaver må kunne klandres for sin oppførsel, reglen er en objektivisert interesseavveining. Den som ikke tar nok hensyn, typisk den som legger sin luktproduserende virksomhet slik at han selv blir mest mulig skånet for luktplagene, har uturvande påført naboen en ulempe. I naboloven § 2 annet ledd ligger det en begrensning at tiltaket må være praktisk gjennomførlig, og det må med en rimelig sikkerhet slås fast det vil virke effektivt.

Rt. 1971 s. 378 «Grisehusdommen». I denne saken kom det sterk lukt fra en fleskefabrikk, på grunn av ventilasjonsluften fra avtrekkspipen i grisehuset og spredning av bløtgjødsel utover jordene på gården og transport av gjødsel som ble solgt til andre. Høyesterett mente at luktplagene fra gjødselhåndteringen falt innenfor det som man måtte være forberedt på i et jordbruksdistrikt, og at selve behandlingen var forsvarlig. Angående plagene fra ventilasjonen av grisehuset, ble det funnet at plasseringen av grisehuset var i overensstemmende med § 2, siden det var tvilsomt om en annen plassering ville ha ført til noen bedring av luktplagene. ”Om ikke luktulempene ville vært redusert eller fjernet om grisehuset var blitt bygget i større avstand fra naboeiendommene og altså uten tilknytning til tunet på Søndre Fjeldstad. I den sedvanlige samling av driftsbygningene på en gård rundt tunet ligger imidlertid en innarbeidet sans for arbeidsbesparelse. En oppløsning av denne konsentrasjon vil kunne føre med seg en viss økonomisk belastning. Det dreier seg jo i denne sak – som også ellers i stadig stigende utstrekning – om en bedriftsorganisasjon hvis ramme er eierfamiliens arbeidsevne og hvis økonomiske mål er å utnytte denne evne mest mulig rasjonelt. Overfor den konkrete situasjon som foreligger på Søndre Fjeldstad, kommer til at det i og for seg må anses som ønskelig å plassere et grisehus av den foreliggende karakter på eiendommens høyeste punkt, hvor den naturlige fortynning av ventilasjonsluften er best. Det er på det sted grisehuset i dag står. De vitner som er spesielt sakkyndige i spørsmålet, er selv i dag ikke sikre på om det ville vært en fordel å plassere grisehuset på et lavere sted hvor terrengforholdene antakelig ville innvirke på fortynningsforløpet i en ugunstig retning. Disse momenter er tilstrekkelige til at valget i 1964 av byggeplass for grisehuset etter mitt skjønn var i overensstemmelse med grannelovens § 2 når valget vurderes ut fra de forutsetninger som da forelå, slik jeg har nevnt tidligere.”

I Rt. 1965 s. 933 «Bunkersstasjonsdommen», som gjaldt estetisk ulempe ved plassering av en lite tiltalende bunkersstasjon på en strandeiendom, ble det uttalt at en virksomhet som kunne bli ulønnsom, kunne bli ansett som uturvande. I Rt. 1981 s. 343 Bybrua i Stavanger, var det spørsmål om rekkverkskonstruksjonen på brua kunne endres slik at støvplagene ville bli vesentlig redusert. Dersom dette var tilfelle, altså at støvplagene ville bli mindre ved en annen rekkverkskonstruksjon ville en anse plagen som uturvande. Denne saken ble ikke avgjort da det var mangelfulle opplysninger om saken.

Man kan etter dette oppsummere at ”uturvande”-vurderingen er en konkret, objektivisert vurdering av nytte og ulempe hvor naboloven § 2 annet ledd ofte blir avgjørende, ved at den alternative handling ikke må påføre tiltakshaver uforholdsmessige kostnader, samt at handlingen må være effektiv og praktisk gjennomførbar.