Nabogrenser i vassdrag
I lov om vassdrag av 15. mars 1940 finnes det regler for hvordan nabogrenser mellom fast eiendom skal trekkes. Et vassdrag er et sammenhengende system av bekker, elver, innsjøer og isbreer. Vassdragene utspringer i skog og fjell og ned til et felles utløp i havet, en innsjø eller en større elv. Utgangspunktet for grensefastsettelsen er en konkret vurdering av hvor grensene går, men hvor det ikke finnes noen annen hjemmel kommer vassdragslovens deklaratoriske regler til anvendelse. Nedenfor gjennomgås reglene for grensedragning etter vassdragsloven.
Når en elv eller bekk danner skillet mellom fast eiendom skal grensen gå etter djupålen, dvs. den dypeste renne § 2. Dersom grensen skal trekkes på en annen måte enn ved djuppålen, ”må man ha klare holdepunkter”, jf. Rt.1984.629. Hvor fast eiendom som ligger på hver sin side av innsjø og støter til hverandre under vannet, skal grensen gå slik at hvert sted på bunnen tilhører den landsiden som det nærmest er en fortsettelse av, jf. § 3. Dersom bunnen skråner bra begge sider mot en renne i sjøens lengderetning, vil rennen danne grensen mellom eiendommene. Er det et flatt midtparti, trekkes grensen midt over dette. Mellom fast eiendom på samme side av et vassdrag skal grensen, etter vassdragsloven, gå slik at hvert sted på bunnen tilhører den strand som det ved lav vannstand ligger nærmest.
Holmer og skjær tilhører den eiendommen som eier den aktuelle del av vassdraget, jf. NOU 1988:16 side 25:
”I innsjøar og elv vil grunnen vera underlagt privat eigedomsrett, bortsett frå i større innsjøar der det er eigarlaust midtstykke, sjå s. 33 ff. nedanfor. I hovudsak vil difor spørsmålet verta løyst ved grensedraginga mellom eigedomane etter dei vanlege reglane. Kvar eigedom eig dei holmane som ligg på den grunnen som tilhøyrer eigedomen. Mellom eigedomar på same strandside må regelen vera som i sjøen. Det avgjerande er om holmen ligg på den eine eller andre sida av midtlina ut frå strandlina ved vanleg låg vasstand. Også her kan det likevel vera grunn til avvik i tilfelle der grensa deler ein holme eller eit skjer på ein uheldig måte, eller tilhøva elles er slik at ein holme naturleg bør høyra til ein annan eigedom. Mellom eigedomar på kvar si side av eit vassdrag er regelen i gjeldande rett som nemnt at grensa går etter djupaste punkt både i elv og innsjø. Der denne regelen gjeld vil grensa aldri kryssa holme eller skjer, men vil gå langs det djupaste punktet på den eine eller den andre sida av holmen eller skjeret. I vassdrag der grensa i samsvar med eldre rett går midt i elva vil det derimot kunne skje at eigedomsgrensa kryssar ein holme eller eit skjer. Også her må spørsmålet om holmen skal vera delt, eller om den fullt ut skal tilfalla ein av eigedomane vurderast konkret ut frå tilhøva”.
Sivillovutvalget lagde i NOU 1988:16 utkast til bestemmelsene §§ 5, 6 og 8 som angir nabogrensene mellom to eiendommer som har grenser mot vassdrag. Bestemmelsene er ikke gitt som formell lov, men kan gi en viss veiledning for reglene, da de bygger på en oppsummering og forenkling av regler fra ulovfestet rett:
”§ 5 Der elv eller bekk skil mellom eigedomar, går grensa etter djupaste renna i vassfaret (djupålen). Er botnen på det djupaste flat, går grensa midt etter flata. Grensa skal likevel dragast slik at det tilfell kvar av eigedomane minst ein fjerdedel av breidda på vassfaret, rekna frå strandkanten ved vanleg låg vasstand.
§ 6 Når eigedomar på kvar si side av vatn eller innsjø møtest med kvarandre, går grensa mellom dei der det er djupast. Føresegnene i § 5 andre og tredje stykke gjeld tilsvarande.
§ 8 Mellom eigedomar på same strandside går grensa utetter i vatn eller sjø såleis at ho er like langt frå næraste strandkant på kvar eigedom. Strandkanten skal fastleggjast i samsvar med føresegnene i § 5 tredje stykke og § 7 andre stykke. Utanfor elvos går grensa i samsvar med føresegnene i § 5”.