Eiendomsgrensene i innsjøer

Innsjøer er på samme måte som bekker og elver underlagt privat eiendomsrett. I enkelte store innsjøer er det et såkalt fritt midtstykke, der eiendomsretten opphører, og som også utgjør eiendomsgrensen i innsjøer. Det har vært noe usikkert hva ”fritt midtstykke” innebærer, men det er i alle fall ikke eierløst i den forstand at det aldri kan bli underlagt en privatperson ved okkupasjon. I Rt.1951 s. 417 ble staten karakterisert som eier, mens man i Rt.1972 s.77 talte om ”et eiendomsfritt midtstykke”. Dette ble avklart i vassressursloven § 17 som sier at: Staten er eier, men dersom innsjøen ligger i en statsalmenning inngår midtstykket i almenningen. Privates rett til midtstykket avhenger av ”lov eller annet rettsgrunnlag”.

Om en innsjø har et fritt midtstykke avgjøres konkret. En rekke ulike faktorer kan tas med i vurderingen, for eksempel; dybde, form, størrelse, lokale rettsoppfatninger, faktisk bruksutøvelse og beliggenhet. Hvor grensen for den private eiendomsretten skal trekkes, beror også på en konkret avveining. I Rt.1951.417 (Tyin) ble grensen trukket på en slik måte at grunneiers rett ikke ble gått for nær.

Det vil være banskelig å angi noen generell regel for hvor midtstykket i en innsjø vil være, og hvert tilfelle må alltid vurderes konkret. Likevel kan man kanskje få en viss veiledning fra Sivillovutvalgets utkast til §§ 20 og 21 i NOU 1988:16, som ikke ble gitt som formell lov, men som har forsøkt å oppsummere rettspraksis:

Ӥ 20

Om ein innsjø heilt ut ligg til strandeigarane eller om midtstykket skal reknast for allmenning, skal avgjerast etter omstenda, med særleg vekt på korleis utnyttinga har vore frå gammalt og kva folk allment har meint om eigedomsretten”.

” § 21

I innsjøar der midtstykket er allmenning, eig strandeigarane så langt ut som botnen rimeleg kan reknast for framhald av stranda. Strandeigarane skal eiga minst så langt ut som vatnet frå gammalt har vore under deira utnytting og er i deira eige etter allment rettssyn på staden”