Tinglysing

Tinglysing innebærer en offentlig registrering av en avtale mellom to parter om rettigheter og forpliktelser som angår fast eiendom, visse typer løsøre eller arve- og gavedisposisjoner, samt ektepakter. Primært er det avtaler som kjøpekontrakter, skjøter og pantobligasjoner som er gjenstand for tinglysning. Offentlige myndigheter kan også tinglyse enkelte vedtak som gjelder fast eiendom, for eksempel vil vedtak om pant til sikkerhet for gjeld til en offentlig myndighet – såkalte utleggsforretninger – tinglyses på eiendommen.

Alle rettsstiftelser som går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett i fast eiendom kan tinglyses, jf. tinglysningsloven § 12. Mellom de kontraherende parter i en avtale, har ikke tinglysning noe å si for gyldigheten av avtalen. Hensikten med tinglysning av avtalen, er å gi avtalen rettsvern overfor utenforstående. Dette innebærer at en person som kjøper en eiendom må respektere de tinglyste rettigheter, selv om vedkommende ikke hadde gjort seg kjent med denne informasjonen før ervervet.

For en person som skal anskaffe seg et formuesgode, vil det kunne være praktisk å søke opp godet i et offentlig tilgjengelig register, hvor eier og heftelsesforhold er registrert. På den måten kan vedkommende gjøre seg kjent med de registrerte eierforhold, og om det eventuelt hviler heftelser, som for eksempel panteretter, på formuesgodet. Et rettighetsregister kan ha rettslig troverdighet, eller det kan ha faktisk troverdighet. Med rettslig troverdighet menes at det som står i registeret skal legges til grunn. Er det for eksempel registrert i grunnboken at Jens Kjellsen er eier av en eiendom, så vil en kjøper kunne legge dette til grunn som korrekt.

Er det ikke tinglyst noen heftelser på eiendommen, vil kjøperen også kunne legge til grunn at eiendommen er heftelsesfri. I motsetning til rettslig troverdighet, vil ikke faktisk troverdighet medføre objektivt erstatningsansvar, men så lenge en kjøper innretter seg etter det som fremgår av registeret vil han i de aller fleste tilfeller være trygg.

Grunnboken har positivt og negativt rettslig troverdighet, som blir underbygd av at staten har erstatningsansvar for feil i grunnboka. Potensielle kjøpere, kreditorer eller andre kan ikke påberope seg at de ikke kjente til opplysninger som finnes i grunnboka, dette følger av grunnbokens positive troverdighet. Med andre ord; med positiv troverdighet menes at det som står registrert i grunnboken skal legges til grunn. På den annen side, kan man ikke gjøre gjeldende rettigheter mot godtroende erververe som det ikke fantes opplysninger om i grunnboken. Grunnboken har derfor også negativ troverdighet; skal en heftelse gjøres gjeldende ovenfor erverver må den være registrert.

Det er ikke mulig å lage registre for alle formuesgoder. Naturlig nok ville det være altfor ressurskrevende og kostbart å registrere eierforhold og rettigheter i formuesgoder av liten verdi og eller med kort levetid. Skal en formuesgjenstand kunne registreres må den være av en slik art at det kan identifiseres. Typiske formuesgjenstander og fordringer som man benytter seg av i dagliglivet vil ikke kunne registreres. Hvor dyrt registrering av formuesgoder blir avhenger av hva slags type register det er snakk om. Et register som har rettslig troverdighet vil være dyrere og mer komplisert enn et register som kun gir faktisk troverdighet.