Gjenopplåning

Gjenopplåning brukes som regel om de situasjoner der det er tale om sikring av et nytt engasjement. Dette kan skje dersom et lån er sterkt nedbetalt og det senere oppstår et nytt forpliktelsesforhold, som skal sikres ved det samme pantedokumentet.

Det nye forpliktelsesforholdet kan ha oppstått direkte mellom A som eier pantobjektet og B, eller ved at tredjepersons krav mot A tiltransporteres B.

For at det i det hele tatt skal kunne foretas en gjenopplåning, må det foreligge en avtalerettslig gyldig avtale mellom partene. Det er meget vanlig at banker stiller krav til at lånekunden signerer en erklæring om at pantsettelsen skal sikre “ethvert mellomværende” med banken. Dette innebærer alle eksisterende samt fremtidige forpliktelser mellom partene. Det har vært kritisert at bankene skal kunne benytte seg av så vidtfavnende pantsettelseserklæringer, og domstolene har i flere tilfeller anlagt en restriktiv tolkning.

I Yousuf-dommen i Rt. 1994 s.775 uttalte førstvoterende at en erklæring om sikring av “ethvert mellomværende” vil kunne bli “tolket innskrenkende når det ikke er noen rimelig og naturlig sammenheng mellom det forhold som foranlediget pantstillelsen og den senere fordring som panthaveren ønsker å bringe inn under pantet”.

Forholdet til de øvrige kontraktspanthavere

I de følgende vil forholdet mellom Bs opplåningsrett, som har hjemmel i avtale med eieren av pantobjektet A, og etterstående kontraktspanthaver Ss rett til opprykk behandles. I det følgende vil det legges til grunn at S står tilbake for kredittforholdet, men spørsmålet som oppstår her er om S må finne seg i at nye forhold kommer inn under den foranstående panterett? Dette er et aktuelt spørsmål, siden det vil svekke S sin sikkerhet om nye fordringer sikres under den foranstående panteretten.

Rettspraksis frem til Yousuf-dommen

Det er to sentrale rettsavgjørelser på dette området, jf. Løvlie-dommen i Rt. 1909 s. 117 og Halvorsen-dommen i Rt. 1910 s. 177. Flertallet i Løvlie-dommen uttalte dette om saksforholdet og uttrykte følgende rettssetning: “Spørgsmaalet bliver da for mig alene dette: Var der adgang for debitor og kreditor den 14. august, da pantobligationen af debitor kunde indløses ved indfrielse af de kr. 3.000,00, hvorfor den da heftede – var der adgang for dem til at enes om, at obligationen derefter tillige skulde tjene som sikkerhed for andre forstrækninger, som debitor maatte erholde af banken? Eller kunde senere panthavere protestere herimod? Jeg antager, at en saadan disposition ikke vedkom de senere panthavere. Saalænge den foranstaaende pantobligation ikke er indfriet, maa de efterfølgende panthavere respektere den, uden hensyn til hvilke dispositioner rette vedkommende har gjort over den. Er pantobligationen deponeret af en anden end debitor og eieren senere gik med paa at udvide det ansvar, hvorfor pantobligationen skulde hefte, er det jo aldeles klart, at efterstaaende panthavere ikke som følge deraf kan rykke op.”

Videre ble det tilføyet at det er avgjørende: “Det maa her være afgjørende, at der er ikke skeet nogen direkte afbetaling paa pantobligationen, men alene paa den gjæld, til hvis sikrelse obligationen oprindelig var deponeret.”

Saksforholdet i Halvorsen-dommen var kort oppsummert slik; I 1901 ervervet Schiøtt en pantobligasjon. Denne var tinglyst som sikkerhet for et vekselobligasjonslån som var delvis nedbetalt på tidspunktet. Pantobligasjonen var tinglyst i 1893. Pantet ble realisert og da ble det reist spørsmål om også Schiøtt kunne kreve dekning av pantet for et lån han hadde ytt etter at han hadde ervervet pantobligasjonen, til fortrengsel for Halvorsens pantobligasjoner fra 1899. Høyesterett kom enstemmig frem til at Schiøtt hadde en slik rett. Det ble henvist til Løvlie-dommen og retten uttalte:

“Efterfølgende panthavere blev herved ikke anderledes stillet, end de til enhver tid maatte være forberedt paa overfor en ”gjort” obligation, som efter omstændighederne kan være helt ubenyttet, eller benyttet til sikkerhedsstillelse i større eller mindre udstrækning.”

Når det gjelder opplåning er det altså slik at den etterstående panthaver må finne seg i dette, så lenge det foranstående pantdokumentet ikke er nedkvittert. Opplåningsmuligheten kan allikevel avskjæres dersom det er gitt en klar erklæring om det.

Sondring mellom reelle og gjorte pantobligasjoner

Denne sondringen kan være vanskelig. Brækhus sin andre utgave har på s. 318 gitt følgende definisjon av gjorte og reelle pantobligasjoner; ”Den gjorte pantobligasjon er når det gjelder utformning helt lik en reell pantobligasjon, med den vanlige gjeldsbrevsdel og pantsettelseserklæring. En uinformert leser av obligasjonen vil ikke på grunnlag av dens tekst kunne avgjøre om den er reell eller gjort. Det som særpreger den gjorte obligasjon, er at gjeldsbrevdelen ikke gir uttrykk for det virkelige gjeldsforhold.

Obligasjonen skal benyttes til sikring av et annet gjeldsforhold (”det underliggende gjeldsforhold”), som vanligvis avviker fra det gjeldserklæringen i obligasjonen angir, både når det gjelder beløp, forfallstid og forrentning. Det underliggende gjeldsforhold kan være beløpsmessig fiksert, men kan også, som ved skadeløsbrevet, innebære en fremtidig betinget eller varierende forpliktelse.”

Etter dagens rett er det akseptert at en gjenopplåningsrett kan være aktuell også hvor pantobligasjonen er reell. Det er stadig flere gjorte pantretter, fordi det er ønskelig med fleksibilitet i kredittforhold. Særlig vil forhold som renteendringer kunne kreve detaljerte bestemmelser. Videre er det et økt krav til informasjon, slik at låneavtalene blir mer omfattende. Alle disse avtalevilkårene etc. tas ikke inn i selve pantdokumentet, da tinglysningsvesenet har restriktive vilkår med hensyn til hva som skal kunne tas inn i det tinglyste dokuments innhold og format. Et resultat av dette er at lånedokumentasjonen ikke følger pantedokumentet, slik at pantsettelsen blir å anse som en rammeavtale.