Kreditorenes beslagsrett

I det følgende vil kreditor være B i analyseskjemaet.

Det er i utgangspunktet dekningslovens § 2-2 som gjelder ved både utlegg og konkurs:

”Når ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse, har fordringshaverne rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger.”

Det er helt på det rene at det er viktig for kreditorene å kunne ta beslag i det som skyldneren (A) virkelig eier, eller den rettighet som vedkommende vikelig har. Kreditorer opplever i realiteten at det vil kunne være problematisk å få klarlagt det reelle eierforholdet.

Dersom A er registrert som eier i et offentlig register, vil dette være et sentralt og viktig bevismoment for å klarlegge det reelle eierforholdet til gjenstanden. Skyldneren kan ikke unngå kreditorbeslag ved å sette bort gjenstander til venner, eller ved å overføre grunnbokshjemmelen til den vedkommende er gift med. Det gjelder tilsvarende den motsatte veien, da kreditor ikke kan beslaglegge gjenstander A faktisk ikke er virkelig eier av.

Dersom A er oppført som hjemmelshaver i grunnboken, vil ikke dette avskjære ektefellen fra å hevde at A ikke er reell eier. Ved vurderingen av hvorvidt en formuesgjenstand tilhører A eller ikke, vil As besittelse av tingen bare være et moment i vurderingen av om A eier tingen eller ikke.

Selv om kreditorenes beslagsrett følger av hovedregelen i dekningsloven § 2-2, finnes det en rekke unntak. Dette gjelder særskilt de etterfølgende reglene i dekningslovens kap. 2, hvor det bl.a. fremgår at en rekke gjenstander ikke kan beslaglegges. Gjenstander og verdier som er nødvendige for at debitor skal kunne opprettholde en akseptabel tilværelse, kan det ikke tas beslag i.

Videre vil heller ikke kreditorer kunne ta beslag i verdier som det er gitt private beslagsforbud på, for eksempel hvor foreldre gir sitt gjeldstyngede barn en gave på den betingelse at barnets kreditorer ikke skal kunne få kloa i verdiene. Dekningsloven oppstiller en rekke rammer for den utstrekningen private beslagsforbud skal være virksomme overfor kreditorene. I forarbeidene til dekningslovens § 2-2 fremgår det at ”den nærmere grense for beslagsretten i forhold til tredjemann kan man likevel ikke trekke opp i en bestemmelse av denne art; reglene om legitimasjon, rettsvern og omstøtelse kommer inn her, foruten bevisreglene”, jf. NOU 1972:20 på side 255. Vår lovgivning har bestemmelser som styrker kreditorenes stilling i så stor grad at det er naturlig omtale det som kreditorekstinksjon.

Det er flere forskjeller i reglene som gjelder for kreditorekstinksjon i forhold til vanlig ekstinksjon. For det første er det ikke noe vilkår for ekstinksjon at konkursboet eller utleggstaker har vært i god tro da de etablerte rettsvern for sitt erverv. Videre vil konkursboet og utleggstaker i visse situasjoner være gitt en ekstra beskyttelse, ved at de som etablerer en rettighet ved kontrakt må sikre rettsvernet med en viss margin før konkursboet/utleggstaker kommer inn. Et eksempel finner man i tinglysingsloven, som angår rettsvern for fast eiendom, der rettsvern må være etablert minst en dag før konkursen for å kunne stå seg, jf. tinglysningsloven § 23. Dersom rettsvern etableres samme dag for et kontraktserverv og et utlegg vil dessuten utlegget gå foran jf. tinglysningsloven § 20 andre ledd.

I tillegg til rettsvernreglene har vi reglene i konkurs om omstøtelse som vil kunne føre til at visse disposisjoner foretatt i lenger tid før konkursen blir underkjent, selv om rettsvern er etablert. Alle disse reglene er gitt med det formål å hindre kreditorsvik, ved at verdier unndras kreditorene urettmessig, for eksempel ved at det foretas fiktive og antedaterte overdragelser til andre.