Kreditorenes beslagsrett i forhold til hjemmelsmannen ved uoppfylte kontrakter

Når formuesgodet er på vei fra H til A når konkurs åpnes eller utlegg tas hos A

I det følgende vil teamet være Bs beslagsrett der et formuesgode er i ferd med å gå over fra H til A. Det vil gjerne skje en suksessiv overføring av rettighetene til et formuesgode. Det kan spørres hvordan Bs beslagsrett utarter seg i overføringsfasen fra H til A?

Dekningslovens § 2-2 vil også gjelde her, og kreditorene må forholde seg beslagsmessig til det forhold som overføringen munner ut i. Dersom det er på det rene at A bare skal leie et formuesgode, så må kreditorene forholde seg til det. I tillegg finnes det regler som beskytter Hs rettigheter, for eksempel regler om Hs stansningsrett og hevningsrett.

Når A (erververen) går konkurs:

A kjøper et formuesgode av H, men A går konkurs før kjøpet er gjennomført. Reglene for hvordan man løser konflikten som kan oppstå mellom As kreditorer og H finner man i dekningslovens kap.7( se også kjøpsloven kap. VIII og avhendingsloven § 5-3).

Dersom A har betalt hele kjøpesummen før konkursen, skal selvsagt H levere motytelsen selv om leveringen skjer etter konkursåpningen.

Det vil i det følgende drøftes hva som skjer når A ikke har betalt eller stillet noen særskilt sikkerhet til H. Her vil fire hovedsituasjoner kunne oppstå;

• Formuesgodet er allerede levert til A før konkursåpningen.

• Formuesgodet er fremdeles i Hs besittelse på konkurstidspunktet.

• Formuesgodet er underveis til A idet A går konkurs, dvs. varene er for eksempel sendt, men ikke kommet frem.

• Formuesgodet blir overgitt til boet etter konkursåpningen.

I det første tilfellet har H ytt A kreditt og må da som de andre kreditorer finne seg i å få en dividende av boet. H kan ikke hevde at konkursen er en bristende forutsetning og på den måten kreve godet tilbakelevert, eller at boet skal betale kjøpesummen som en masseforpliktelse.

Etter kjøpslovens § 54 fjerde ledd kan man avtale en tilbaketakningsrett, men denne må være avtalt på forhånd; ”Er tingen allerede overtatt av kjøperen, kan selgeren bare heve dersom han har tatt forbehold om det eller kjøperen avviser tingen.”

En slik avtale om hevning anses etter pantelovens § 3-22 første ledd som en avtale om salgspant, så derfor må reglene om rettsvern for salgspant være oppfylt for at salgspant skal kunne gjøres gjeldende. Reglene om salgspant sier blant annet at salgspant senest kan avtales samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen, jf. panteloven § 3-17.

For et formuesgode som er overlevert til boet etter konkursåpningen vil det normal være forholdene på boåpningstidspunktet som avgjør om det forligger en beslagsrett eller ikke. Det er forholdet ”på beslagstiden” som avgjør, og det som skjer i ettertid kan ikke forbedre boets stilling, jf. dekningsloven § 2-2. Dette medfører at boet ikke kan beslaglegge verdier som blir ”overgitt til boet” etter at konkurs er åpnet, jf. dekningsloven § 7-9. Skulle boet ønske det, så kan det velge å tre inn i kontrakten, i dette tilfelle; betale kjøpesummen fullt ut som et massekrav og ikke som et dividendekrav. H må akseptere at boet trer inn i kontrakten, da H på den måten får den samme stillingen som han ville fått med A som kontraktspartner.

Etter dekningslovens bestemmelser vil H ha rett til å heve dersom konkursboet ikke trer inn, og da vil boet måtte levere tilbake formuesgodet jf. §§ 7-7 første ledd og 7-9. Velger H å ikke benytte seg av hevningsretten, vil kjøpesummen bli tilbakebetalt med dividende.

I de tilfelle der H har formuesgodet i sin besittelse da konkursen inntrer, vil H ha rett til å holde sin ytelse tilbake. Dette gjelder selv om H har lovet A kreditt, idet insolvensen anses som en bristende forutsetning for å yte kreditt jf. dekningslovens § 7-2. Boet kan som nevnt benytte seg av sin rett til å tre inn i kontakten. Dette medfører at boet blir ”berettighet og forpliktet på avtalens vilkår” og må dekke forpliktelsen etter kontrakten som en massefordring, jf. dekningslovens § 7-4.

En selger vil kunne fastholde kjøpet og levere etter avtalen, selv om boet ikke ønsker å tre inn i avtalen. Kjøpesummen vil da gjøres opp ved dividendebetaling, men dette vil selgeren sjelden tjene på. Selgeren kan, etter dekningslovens § 7-7, velge å heve hvor boet ikke tre inn og ikke betaler hele kjøpesummen. Hs vederlagskrav vil altså beskyttes mot kjøperens konkurs når H fortsatt har rådighet over salgsobjektet på konkurstidspunktet.

Det kan være at formuesgodet er i ferd med å overføres til A på konkurstidspunktet. Et praktisk og typisk eksempel vil være der en vare er tatt ut av selgerens lager og er under transport til kjøperen idet konkurs åpnes. Vil selgeren kunne gardere seg mot at kjøpesummen blir oppgjort ved dividende, ved å stanse overleveringen?

Der selgeren selv eller ved hjelp av sine ansatte utfører transporten, vil innebære at selgeren selv er i besittelse av tingen frem til selve overleveringen. Blir det åpnet konkurs hos A mens tingen transporteres av H, vil en overlevering skje etter konkurs er åpnet. I dette tilfelle vil en overlevering normalt medføre en tilbakeleveringsplikt for kjøper. På den annen side må gjenstanden anses å være overgitt til kjøperen i og med at den utleveres fra selgeren, så i de tilfelle der kjøper selv står for transporten, vil resultatet bli at selgeren sitter igjen med et dividendekrav i boet.

Når det gjelder lengre transporter hvor godet utføres av selvstendige transportører, kan det oppstå et behov for selger å stanse overlevering. I disse tilfellene har verken selgeren eller kjøperen tingen i sin besittelse eller direkte råderett over denne da konkursen inntreffer. Her reiser spørsmålet om når kjøpsgjenstanden skal anses for å være ”overgitt til boet” seg, jf. dekningsloven § 7-9? Grensen for når gjenstanden anses for å være overlevert fremgår av kjøpsloven § 61 annet ledd, jf. § 63. I henhold til § 61 kan selgeren, selv om han ”har sendt tingen” forhindre at ”tingen blir overgitt til kjøperen eller hans bo”.

Stansningsretten vil altså være i behold helt til varen er fysisk overlevert til kjøperen. Reglene i kjøpsloven gir reglene i dekningslovens kapittel 7 ”anvendelse så langt de passer”, jf. kjøpsloven § 63 fjerde ledd.

Inntreffer konkursen rett etter kjøper har overtatt tingen, må selgeren nøye seg med et dividendekrav. Er konkursen åpnet rett før transportøren utleverer varen til kjøper (eller noen som representerer kjøper), vil selgeren kunne kreve varen tilbake – med mindre boet trer inn i avtalen, jf. dekningsloven § 7-9. Selv i de tilfelle der det er åpenbart at As konkursbo ikke vil tre inn i avtalen, vil det kunne spares tid ved at selgeren slipper å hente varen hos A eller As konkursbo, og et umiddelbart videresalg kan tenkes å være gunstigere enn salg på et senere tidspunkt.

Stansningsretten vil også kunne være økonomisk hensiktsmessig, da en slik rett vil være omkostningsbesparende (sparte transport omkostninger for eksempel). Det ikke bare ved konkurs stansningsretten gjelder, denne vil også kunne ha en vesentlig funksjon der selgeren ser at As konkurs nærmer seg. Her vil det essensielt å forhindre at kjøperen får hånd om godet før konkursen inntreffer. Staningsretten må utøves fysisk for at den skal kunne gjøres gjeldende, så det vil ikke være tilstrekkelig å hevde at stansningsretten kunne ha vært utøvet.

For andre typer av formuesgoder enn løsøre, vil det kunne være vanskeligere å avgjøre om overgangen fra H til A har kommet så langt på konkurstidspunktet at selgeren risikerer å bare få igjen en dividende av sitt vederlagskrav. I dekningslovens § 7-9 finner man ikke noen klar løsning på om det er skjøtning eller besittelsesovergangen som setter grensen for selgerens hevningsrett ved salg av fast eiendom. Svaret fremgår av avhendingslovens § 5-3 fjerde ledd hvor det fremkommer at med mindre det er tatt hevningsforbehold, kan det ikke heves ”etter at skøyte er tinglyst eller gitt kjøparen, eller kjøparen har overteke bruken av eigedomen”. Som en følge av at selgeren etter denne bestemmelsen er avskåret fra å få hånd over eiendommen, er han gitt et sterkt vern på en annen måte gjennom tinglysningslovens § 21 tredje ledd. Denne bestemmelsen gir selgeren en prioritert stilling for forbehold ved avhendelse. Et slikt forbehold vil typisk kunne være pant for restkjøpesummen/kjøpesummen. Forbeholdet fra H vil ha vern overfor den som avleder rettigheter fra A – herunder As konkursbo jf. tinglysningsloven § 23. Det er et vilkår som må være oppfylt og det er at kravet enten fremgår direkte av skjøtet eller blir tinglyst senest samtidig med skjøtet.

Etter de beskrevne regler vil H ha mulighet til å sikre sitt krav, så lenge han ikke har gitt skjøtet fra seg. As kreditorer som søker beslag i eiendommen, jf. dekningslovens § 2-2, må respektere kjøpesumskravet som en heftelse på eiendommen. Dette kravet må de respektere uansett – selv om det skulle gå lang tid fra salg til beslag.

I de tilfelle der H ikke har tatt utrykkelig forbehold, vil H kunne bygge på reglene i tinglysningslovens § 21 tredje ledd jf. § 23.

Det er en forutsetning for dette og det er at kravet på kjøpesummen oppfattes som et ”forbehold ved avhendelse”, som er beskyttet mot As suksessorer så lenge skjøtet ikke er utstedt. For eksempel; H kan i skjøtet til A, betinge seg panterett for kjøpesummen, og dette forbeholdet må boet respektere selv om skjøtet tinglyses etter konkursåpningen.

Utleggssituasjonen (kreditor søker utlegg)

I de tilfelle der B er utleggssøkende kreditor, er hans rett i utgangspunktet den samme som konkursboets, jf. dekningslovens § 2-2 jf. § 2-1. Hvor kreditor søker å ta utlegg i As erverv av fast eiendom, kan det bli aktuelt å ta utlegg i As rett etter kjøpekontrakten.

Utlegget i As rett etter kjøpekontrakten, vil gå over til å bli et utlegg i den faste eiendom, dersom A senere blir eier av denne. Hjemmelsmannen H kan forhindre at A blir eier, eller H vil i det minste kunne oppnå at vederlagskravet hviler som en heftelse på eiendommen.

Dersom namsmannen skulle legge til grunn at A er blitt eier av en fast eiendom, vil det uansett være de reelle forholdene som er avgjørende. Dette kan innebære at A anses som eier, selv om han ikke har fått overdratt skjøtet til eiendommen. Men inntil A har fått grunnbokshjemmelen, vil H kunne sikre sitt krav på kjøpesummen.

Når det gjelder løsøregjenstander kan det tas utlegg i gjenstanden selv om denne befinner seg hos tredjeperson, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-14 første punktum. Det vil allikevel bare unntaksvis kunne hevdes at eiendomsretten er hos A, hvor det gjelder løsøre som A har kjøpt av H og som H fortsatt er i besittelse av. I dette tilfellet vil utleggsobjektet være As rett etter kjøpekontrakten, men her vil Hs stansingsrett kunne medføre at B kommer dårligst ut.

Idet tingen går over fra H til A, vil ikke H ha noen stansingsrett eller hevingsrett lenger. Etter tingen har gått over til A, vil ikke B ha noen konkurranse fra hjemmelsmannen lenger, med mindre H har avtalt salgspant eller har tatt et hevningsforbehold. Det er likegyldig når Bs utlegg er tatt, eller rettsvern er oppnådd, så lenge godet har gått over til A. B vil ikke ha noen konkurranse fra H.