Kreditorenes beslagsrett i forhold til debitors suksessorer

En kreditor B som ønsker å ta beslag i et formuesgode tilhørende A, vil kunne bli møtt med en innsigelse om at godet allerede er overført til S eller at S har rettigheter i godet som går foran Bs beslag. I slike tilfeller, er det ofte en risiko for at historien er oppdiktet.

A kan ha alliert seg med en god venn S, som skal hjelpe A med å unndra kreditorens beslag ved å hevde at A ikke har full råderett over tingen lenger. Ved å konstruere transaksjoner til nærstående, vil verdier kunne ”parkeres” hos As nærmeste, eller i det minste vil S begunstiges fremfor B.

Det er på den rene at hele disposisjonen som overfører et gode fra A til S kan være juks. På den annen side er det også mulig at en disposisjon er pyntet på og tilpasset, for å forhindre at kreditorene kommer til. Et eksempel her vil være å si at en panterett som skulle sikre krav z også skal sikre krav x. Ved en slik oppdiktning utvides den rett S har i godet, og det blir mindre (ingenting) igjen for B å ta beslag i.

Når kreditorer begynner å banke på døren, vil debitor ofte kunne få lyst til å foreta lynraske transaksjoner for å komme B i forkjøpet. Ss erverv vil da være eldst, men transaksjonen er motivert ut fra en nærliggende frykt for kreditor B. For å sikre kreditor B mot slike kreditorfiendtlige disposisjoner, oppstiller loven en rekke regler om rettsvern og omstøtelse. I en fremstilling som denne, hvor det er den dynamiske tingsrett som er i fokus, vil reglene om omstøtelse holdes utenfor.

For at S sin ”rett” i godet skal stå seg foran B, må S i tide ha foretatt seg visse rettsvernsforanstaltinger. Reglene som beskytter kreditorene er i stor grad preget av rettstekniske hensyn. Dette kan medføre at en S som utvilsomt har gjort et reelt rettserverv, kan måtte vike for kreditor B. En slik rett for B, kalles kreditorekstinksjon. Kreditors rett vil altså gå foran Ss, selv hvor rettservervet er reelt (det er notorisk og kanskje også publikt).

Kort forklart vil en kreditorekstinksjon innebære at kreditors rett utslukker S sin rett. Når S har ervervet et formuesgode av A eller tatt pant i et formuesgode tilhørende A, bør vedkommende sørge for å få rettsvern for disposisjonen. Dersom S ikke tar nødvendige rettsvernsforanstaltninger, vil overdragerens kreditorer B gjennom senere beslag og utlegg gå foran vedkommende S. Med rettsvernsforanstaltninger menes; tinglysning, overtakelse av besittelsen, notifikasjon osv., altså handlinger som tydeliggjør at det nå er S som har rett i godet.

Virkningen av kreditorekstinksjon er mest dramatisk i konkurstilfellene, da ekstinksjon her vil medføre totalt bortfall av Ss erverv. For fast eiendom vil dette kunne få store konsekvenser for den S som ikke har rettsvern. For eksempel; I tilfelle der S har latt A sitte med hjemmelen til den faste eiendom, vil eiendommen kunne beslaglegges av As kreditorer. Dette gjelder selv om S har kjøpt og betalt eiendommen og kanskje har hatt besittelse i flere år.

I rettspraksis finner man en klassisk dom som omhandler et slikt tilfelle, jf. Rt. 1884 s. 41. Denne saken omhandler en mor som solgte sin eiendom til sønnen. Eiendommen ble solgt til ham i 1887, og sønnen gjorde opp siste del av kjøpesummen i 1874/1875. I 1880 fikk morens kreditorer utlegg i eiendommen for å sikre morens gjeld til dem. Kreditorene fikk en slik rett, da skjøtet ikke var tinglyst, og så lenge den ikke var det måtte eiendommen ”i Forhold til Trediemand juridisk ansees som henhørende til den Persons Formuesmasse, som paa samme har thinglæst Hjemmel”. Det skal allikevel bemerkes her at dersom det går veldig lang tid, vil S kunne reddes av rettsvernshevd (se nærmere om dette under statisk tingsrett).

I boken Tvangsloven kommenterer Alten; ”Skjønt dette hører til de juridiske trosartikler hos oss, kan det skjønnes å være rimelig at en kreditor gjennom utlegg skal kunne erverve en panterett som han ikke kunne få ved pantsetning” jf. Tvangsloven 3. utg. 1950 s. 103.

Studerer man høyesterettspraksis nærmere vil man se at denne er preget av en sterk reservasjon med hensyn til nå godta avvik fra rettsvernsreglene.

Dette ble ansett for å kunne ha blitt myknet opp noe, gjennom avgjørelsen i Norblast-dommen, jf. Rt. 1995 s. 1181. I denne saken uttrykker Høyesterett følgende; ”Det er i og for seg velkjent at rettsregler undertiden kan føre til resultater som virker hårde, og at domstolene likevel ikke kan unnlate å anvende reglene. Når jeg likevel mener at det i saker som den foreliggende kan være grunn til en mindre streng anvendelse, henger det særlig sammen med at de hensyn som rettsvernsreglene skal vareta, her likevel ikke gjør seg gjeldende med vanlig styrke ”, jf. s. 1187.

Men de to senere avgjørelsene, Rt. 1997 s. 1050 Momentum og Rt. 1998 s. 268 Cruise Charter/Dorian Grey, viser at Høyesterett ikke ønsket å myke opp reglene. I Cruise Charter/Dorian Grey var det ingen tvil om at transaksjonen var reell og ikke motivert ut fra et ønske om å skade kreditorene, men allikevel holdt Høyesterett seg til reglene om rettsvern.