Tilvirkning og løsørekomplekser

Tilvirkningskontrakter særpreges ved at ytelsen ikke finnes på kontraktslutningstidspunktet. Kjøperen må ofte bidra til finansieringen for at tilvirkeren skal gå i gang med fremstillingen. Det er for eksempel meget praktisk at det utbetales et depositum eller en del av kjøpesummen, før selgeren starter tilvirkningen.

Spesielt for entreprisekontraktene vil arbeidet skje på erververens område, og da gir det ingen mening å snakke om overlevering – spesielt ikke når det gjelder faste innretninger på eiendommen. I entrepriseforhold vil entreprenøren normalt betinge seg betaling etter hvert som gjenstanden tilvirkes, til dekning av utgifter til materialer og utført arbeid.

Standardavtalene bestemmer som regel at bestilleren blir eier av det oppførte bygg og materialer som er tilført byggeplassen etter hvert som han betaler. Begrunnelsen for disse reglene er ikke bare å regulere forholdet mellom partene, men også forholdet til tredjemenn – særlig kreditorene.

Partene kan ikke avtale rettsvernstidspunkt med virkning for kreditorene. I juridiske teori er oppfatningen imidlertid at bestilleren ved «større» tilvirkningskjøp har rettsvern i samsvar med det som er avtalt om overgang av eiendomsretten. Kjøperen vil derfor får oppnå realsikkerhet for forskuddet. Det er en tredelt begrunnelse for at avtalen mellom partene kombinert med oppdragsgiverens delbetaling regnes som tilstrekkelig rettsvernsakt ved ”større” tilvirkningskjøp.

For det første er forskuddsbetaling en praktisk kredittordning og en ønskelig finansieringsmetode. For det andre vil bestillerens delbetaling bære lite preg av å være en kredittytelse ettersom overgangen av eiendomsrett skjer etter hvert som gjenstanden tilvirkes. I tillegg vil avtalens karakter og innbetalingene gi en omfattende dokumentasjon med stor grad av notoritet til tross for manglende overlevering. Faren for kreditorsvik vil av den grunn være liten.

Hålogaland lagmannsretts dom fra 1. oktober 2002 gjaldt tilvirkning av skip. Det var uttrykkelig avtalt at bestillerens forskuddsbetaling skulle sikres med tilsvarende eiendomsrett til skipet, og at eiendomsretten skulle ha vern overfor tilvirkerens kreditorer. Rettsvern skulle sikres ved at tilvirkeren registrerte skipet i skipsbyggingsregisteret, jf. sjøloven § 31. Dette ble ikke gjort før tre uker før tilvirkeren gikk konkurs. Tvisten for domstolen gjaldt primært spørsmålet om boet kunne omstøte registreringen som sikkerhetsstillelse for eldre gjeld etter dekningsloven § 5-7 (2), og subsidiært om bestilleren til tross for at registreringen var omstøtelig hadde separatistrett til den tilvirkede del på bakgrunn av avtalen. Retten mente at det ikke forelå en omstøtelig sikkerhetsstillelse for eldre gjeld, og la til grunn at ”en forskuddsbetalende kjøper blir eier av det tilvirkede, og med rettsvern overfor tilvirkerens kreditorer.” Det hadde altså aldri foreligget noen usikret kreditt mellom partene.

Dommen tar ikke noen bestemt avgjørelse i forhold til spørsmålet om rettsvern kan oppnås ved en avtale om eiendomsrettens overgang og korresponderende delbetaling, men bygger forutsetningsvis på en slik rettsoppfatning.

Særlig om løsørekomplekser

Et løsørekompleks er en samling av gjenstander. Disse gjenstandene utgjør en enhet, men endres stadig ved at gjenstander fjernes og tilføres, for eksempel husdyrbesetningen på en gård. Når man skal forsøke å klarlegge Bs rettsstilling i forhold til slike løsørekomplekser, må man skille mellom erverv som gjelder hele løsørekomplekset eller en enkelt gjenstand som inngår i komplekset. Bs erverv i et løsørekompleks vil ofte dreie seg om en panterett. Kort forklart kommer rettsvernsreglene i panteloven kapittel 3 og 5 til anvendelse. Kontraktspant får rettsvern ved tinglysning i Løsøreregisteret. Har en annen allerede stiftet pant i løsørekomplekset, vil dette gå foran. Panteretten vil gjelde løsøret slik det til en hver tid er. Når det gjelder utlegg får dette også rettsvern ved tinglysning i løsøreregisteret.

Der B kjøper et løsørekompleks, vil det være nærliggende å undersøke om det foreligger noen pantsettelse etter panteloven kapittel 3. Har ikke B foretatt en undersøkelse av løsøreregisteret, vil han neppe kunne anses for å ha vært i aktsom god tro. Den som vil kjøpe et helt varelager burde undersøke Løsøreregisteret, og dersom panteretten er tinglyst i Løsøreregisteret vil det normalt sett ikke kunne sies å foreligge ekstinksjonsgrunnlag fra Bs side.

Har B kjøpt en identifisert ting i løsørekomplekset, vil hans gode tro på overleveringstidspunktet kunne ekstingvere S sin rett. Dette gjelder uavhengig av om Ss rett er en panterett eller en eiendomsrett. Hvor S har tinglyst panterett eller eiendomsrett til tingen, vil det være vanskeligere for B å vinne frem med en godtroinnsigelse. Når det gjelder salgspant eller utlegg i motorvogn, vil alltid det tinglyste gå foran Bs erverv.