Interesselæren ved dobbeltsuksesjon i løsøre
Interesselæren er et unntak fra overleveringskravet. I forhold til As kreditorer er dette et alminnelig akseptert ulovfestet unntak. Interesselæren går kort forklart ut på at overleveringsvilkåret ikke gjelder i de tilfellene selger sitter med tingen i kjøpers interesse. Læren er utformet av Brækhus, som formulerer den slik:
«..kjøperens rett bør være beskyttet mot selgerens kreditorer hvor salgsgjenstanden er stillet til kjøperens disposisjon eller det bare beror på ham selv når han skal få gjenstanden i sin besittelse. Det samme bør muligens være tilfelle hvor det bare er transporten som gjenstår, eller hvor selgeren skal utføre visse tilleggsarbeider på gjenstanden som i og for seg er ferdig til levering”, jf. Brækhus/Hærem; Norsk Tingsrett (1964) s. 513.
Når B kjøper en ting fra A uten å få besittelsen av denne, vil A fortsatt kunne disponere over tingen. På denne måten ytes det en kreditt til A og B er vil ikke være beskyttet. Dette innebærer for eksempel at B må nøye seg med å ha et dividendekrav, dersom A skulle gå konkurs.
Det følger av utdraget ovenfor at årsaken til at ytelse mot ytelse- prinsippet er fraveket i det konkrete tilfellet er avgjørende for hvilken rettsvernsakt som kreves. I de tilfellene manglende overlevering ved betaling skyldes at kjøperen av en eller annen grunn ikke hadde bruk for ytelsen ennå eller at han ikke hadde anledning til å ta imot gjenstanden, er det ingen grunn til å likestille ham med selgerens øvrige kreditorer. I dette tilfelle vil ikke B yte noen kreditt til A, så Bs krav på gjenstanden bør derfor stå seg ovenfor As kreditorer. Det karakteristiske er at B når som helst, kan kreve å få gjenstanden utlevert. Fremsettes et slikt krav må A utlevere gjenstanden.
Interesselæren er altså basert på at dersom den manglende overlevering kun er begrunnet i kjøperens interesse, foreligger det ikke noe kredittmoment, og dermed er det unødvendig å kreve overlevering for å ha rettsvern. Dersom gjenstanden ikke leveres ved kjøperens betaling, fordi den ikke var klar til levering eller at selgeren har behov for den, kan selgeren være ytet kreditt og kjøperen bør da likestilles med de øvrige fordringshaverne i boet.
Det kan være vanskelig å vurdere hva som er årsaken til manglende overlevering, spesielt hvor salget er kombinert med at selgeren skal utføre visse tilleggsytelser for kjøperen, for eksempel lagerplass eller endringer. Det er en flytende overgang fra disse tilfellene til de tilfeller hvor gjenstanden ennå ikke er ferdig til levering. Dette skillet er ifølge interesselæren avgjørende for om overlevering kreves. Den som kjøper en seilbåt som er under produksjon, men ennå mangler en av de avtalte finesser står i en annen stilling enn kjøperen en av seilbåt som er ferdig og som det skal monteres ekstrautstyr på. I det siste tilfellet vil kjøperen sannsynligvis ha vern fra avtaletidspunktet, i det første ikke. Må en skreddersydd dress endres vil det være en del av selgerens hovedforpliktelse, mens en endring på en masseprodusert dress vil være tilleggsarbeid.
Det er kun når salgsgjenstanden er hos selgeren utelukkende i kjøpers interesse at unntaket fra overleveringskravet gjelder. Dersom kjøperen betaler på forhånd og lar gjenstanden bli værende igjen hos selgeren, hjelper det ikke at det var i hans interesse å la den bli stående hvis selgeren trengte gjenstanden dagen etter.
Det er Brækhus sine de lege ferenda vurderinger som danner grunnlaget for interesselæren. Falkanger har karakterisert læren som ”… et alminnelig akseptert ikke-lovfestet unntak fra overleveringskravet, dog ikke autoritativt fastslått i litteraturen.”, jf. Tingsrett, 5.utgave 2000 s. 611.
Høyesterett har ikke eksplisitt tatt stilling til interesselæren. Resultatene, men ikke begrunnelsene i de to nevnte Ku- og Jernskrapdommene, er i overensstemmelse med læren. Ku-dommen omhandlet et salg av 11 melkekuer, som skulle forbli hos selgeren til de var utmelket. Selgeren gikk konkurs og hadde på konkurstidspunktet bare overlevert én ku til kjøperen, som krevde resten utlevert av konkursboet. Kjøperen fikk ikke medhold, da flertallet på fire mente at salgsavtalen ikke innebar noen virkelig og umiddelbar eiendomsovergang i forhold til de rettigheter som selgeren beholdt. Mindretallet på tre mente eiendomsretten gikk over fra selgeren til kjøperen ved avtalen, og at selgeren fra det tidspunktet hadde sittet med kuene på vegne av kjøperen.
I Jernskrap-dommen var det snakk om salg av avfallsstål fra et skipsverft. Avfallet ble etter hvert lagt på verftets grunn, og kjøperen kunne hente dette når det passet for ham. Høyesteretts flertall kom frem til at kjøperen hadde rett til å hente ut skrapet selv om selgeren gikk konkurs. Avfallet hadde ligget på verftet for kjøpers “regning og risiko”. Mindretallet på to mente at overlevering først ville skje ved veiing av skrapet når det skulle hentes.
Det foreligger noe mer underrettspraksis. Blant annet er RG 1963 s. 492 (Eidsivating Lagmannsrett) støttende for Brækhus synspunkter. Saken gjaldt salg av en bil. Spørsmålet som reiste seg var om kjøperen hadde oppnådd rettsvern for overdragelsen. Retten kom til at han ikke hadde det. Det avgjørende var at selgeren også etter salget hadde en utstrakt disposisjonsrett over bilen, og at ”den egentlige overlevering ikke fant sted før etter konkursens åpning”. Bilen var ikke overlevert selv om den var parkert på kjøperens tomt og kjøperen hadde rådigheten over nøklene når selgeren ikke brukte bilen. Likevel vurderte lagmannsretten å gi kjøperen vern, men selgerens rett til å bruke bilen stengte for dette. Den manglende overleveringen, hadde ikke bare vært i kjøperens interesse. Sakens faktum tydet i stor grad på at det reelt var tale om en underpantsettelse i løsøre. Retten tok imidlertid ikke stilling til dette. På denne måten kunne retten la kreditorene ta beslag i bilen, uten å måtte mene at salgsavtalen kun var pro forma.
Carsten Smith gir en klar tilslutning til interesselæren i voldgiftsdommen i RG 1972 s. 53. Saken gjaldt en tvist mellom panthaver og løsørekjøper om retten til en del baller flekkmasse som var betalt av kjøper. Ballene med flekkmasse lå på selgerens tomt da panthaveren tiltrådte pantet. Dommen gjaldt ikke direkte forholdet mellom løsørekjøperen og selgerens alminnelige kreditorer, men retten mente at ”de beste reelle grunner for å se dette som en konflikt mellom en løsørekjøper og en kreditor som søker gjeldsdekning”. Med denne løsning ville man ”..oppnå den vesentlige rettstekniske fordel at kjøperens rettsstilling vil bli ensartet bedømt i relasjon til så vel forlagspanthaver som de øvrige kreditorer.”
Om rettsvernkravet ved løsørekjøp uttalte retten at: ”Et avgjørende punkt er hvor fremtredende kredittmomentet er med hensyn til vedkommende forskuddsbetaling… Kjøperens rett vil således være beskyttet mot selgerens kreditorer hvor varen er stillet til kjøperens disposisjon eller det bare beror på ham selv når han skal få den i sin besittelse. Som en hovedretningslinje har i denne sammenheng vært benyttet den formulering at kjøperen er beskyttet dersom selgeren sitter med gjenstanden i kjøperens interesse.” I henhold til alminnelig rettskildelære er voldgiftsdommers vekt liten.
Ved genuskjøp er det et tilleggsvilkår om at gjenstanden må individualiseres, slik at det ikke er noen tvil om hvilken gjenstand B har kjøpt og som befinner seg hos selgeren i kjøperens interesse. Her vil det kunne være vanskelig å bevise det reelle forholdet mellom A og B, og det vil nok kunne stilles strengere beviskrav når faren for kreditorsvik er nærliggende. For å oppfylle sitt formål om å skape notoritet, må individualiseringen tilfredsstille visse krav til kontrollerbarhet. I juridisk teori har det for det første blitt stilt krav om at individualiseringen er tydelig, nøyaktig og heller ikke så skjødesløs at det lett kan oppstå sammenblanding, jf. Brækhus/Hærem s. 514- 517. Individualiseringen må også være lojal i forhold til andre kjøpere og selgerens fordringshavere generelt. Det er så stor spennvidde mellom de ulike typer av løsørekjøp, som tilsier at individualiseringskravets nærmere innhold må vurderes konkret ved det enkelte løsørekjøp. I teorien er utgangspunktet at man bør godta ensidig individualisering, så lenge dette anses ”normalt”. Ved vurderingen av om individualiseringen er “normal” vil tidligere praksis mellom partene være relevant. I forbrukerkjøp vil det være naturlig å se på hva selgeren vanligvis gjør og om en eller flere kjøpere er favorisert på bekostning av andre. Det siste vil kunne være et tegn på en bevist forfordeling av kreditorer. Denne forfordelingen skal rettsvernsreglene motvirke.
Etter rettspraksis er det tilstrekkelig for å tilfredsstille vilkåret om individualisering at tingen er ensidig utskilt. I voldgiftsdommen RG 1972 s. 53 er kravet beskrevet på følgende måte: “Retten antar at en ensidig individualisering, dvs. en individualisering uten kjøperens medvirkning, i følge eksisterende rettskilder må anerkjennes som tilstrekkelig under forutsetning av at den er normal, lojal og klar. Muligens må det også kreves at individualiseringen har det moment av å være rettslig bindende, at selgeren enten har vært forpliktet til å foreta den eller har fraskrevet seg retten til å omgjøre den.”