Faktisk villfarelse

Det er et grunnleggende prinsipp i strafferetten at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Det går frem av straffeloven § 42 at dersom man ”ved Foretagelsen af en Handling” har befunnet seg i uvitenhet angående ”Omstændigheter ved denne”, som betinger straffbarhet, blir disse omstendigheter ikke å tilregne ham. Straffeloven § 42 lyder slik:

«§ 42. Har nogen ved Foretagelsen af en Handling befundet sig i Uvidenhed angaaende Omstændigheder ved denne, der betinger Strafbarheden eller forhøier Strafskylden, bliver disse Omstændigheder ikke at tilregne ham. Saafremt Uvidenheden selv kan tilregnes som uagtsom, kommer i de Tilfælde, hvor Uagtsomhed er strafbar, den herfor bestemte Straf til Anvendelse. Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller blir gjerningsmannen bedømt som om han var edru. Vildfarelse med Hensyn til en Gjenstands Værdi eller til det Beløb, hvortil en voldt Skade maa ansættes, kommer alene i Betragtning, hvor Strafbarheden betinges deraf».

Prinsippet har direkte sammenheng med skyldkravet i strafferetten. Dersom tiltalte trodde at de faktiske omstendigheter var annerledes, så kan han heller ikke straffes for forsettlig handling. Han kan eventuelt dømmes for uaktsom handling dersom straffebudet også rammer uaktsomme handlinger, og han burde ha skjønt at fakta var annerledes. Dersom den faktiske villfarelsen skyldes selvforskyldt rus, vil tiltalte blir bedømt utfra hvordan han hadde oppfattet situasjonen om han var edru (se nedenfor).

I den såkalte Ludder-kjennelsen i Rt. 1983 s. 1268 ble prinsippet om at tiltaltes subjektive oppfatning av de faktiske forhold skal legges til grunn uttrykkelig sagt slik:

“Det må etter min oppfatning legges avgjørende vekt på at det er et generelt prinsipp i vår strafferett at en person skal bli bedømt etter de forestillinger vedkommende selv har om den faktiske situasjon. Jeg ser således det avgjørende i at gjerningsmannens skyld heller ikke ved en subjektivt oppfattet provokasjon er den samme som ellers”.

I Ludder-kjennelsen ble kvinnen frifunnet for legemsfornærmelse på grunn av provokasjon, idet tiltalte trodde hun ble kalt et ludder, mens fornærmede sa at kvinnen måtte kutte ut, slutte e. lign. Tiltaltes handling ble der bedømt ut fra de faktiske forholdene som tiltalte hadde oppfattet. Dvs. som om hun hadde blitt kalt ludder – selv om hun hadde hørt feil.

Faktisk uvitenhet får i utgangspunktet kun betydning for å dømme for forsettlig handling. Hvis den faktiske uvitenheten er uaktsom, så kan man likevel straffes som vanlig etter et straffebud som straffer for uaktsom handling, jf. straffeloven § 42 annet ledd.

Et eksempel er hvis en sikter og trekker av en pistol han tror ikke er ladd, kan han vanskelig dømmes for forsettlig drap – idet han ikke trodde at døden ville bli følgen av å trekke av. Derimot kan han dømmes for uaktsomt drap, dersom det var uaktsomt å sikte og trekke av uten å sjekke om våpenet var ladd. Videre vil ikke tiltalte kunne dømmes dersom han trodde at det han ødela, tok eller underslo var hans eget. På samme måte vil eneste måte å få dømt tiltalte for i slike tilfeller, være om straffebudet også rammer uaktsomhet.

Noen straffebud sier likevel uttrykkelig at faktisk villfarelse ikke fritar for straff. I straffeloven § 195 tredje ledd om sex med mindreårige står det uttrykkelig at ”villfarelse om alder ikke utelukker straffeskyld”. Etter ordlyden er altså fornærmedes alder gjort til en objektiv straffbarhetsbetingelse i § 195 tredje ledd. Spørsmålet var imidlertid oppe i Rt. 2005 s. 833 (plenum). Høyesterett kom til at denne objektive straffbarhetsbetingelsen var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art 6 (2). Tredje ledd skal derfor nå tolkes innskrenkende slik at den som har vært helt ut aktsom med hensyn til alder ikke kan straffes, jf. prinsippet i § 196 annet ledd.

Etter ny straffelov § 25 er regelen utformet slik:

Ǥ 25. Faktisk uvitenhet

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart. Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru».