Underslag

Underslag er å avhende, pantsette, forbruke eller tilegne seg en løsøregjenstand som man selv besitter, men som likevel helt eller delvis tilhører en annen, eller disponere penger som er innkrevd på vegne av en annen eller som er betrodd ham.

Underslag dekkes av straffeloven § 255:

”For underslag straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig avhender, pantsetter, forbruker eller på annen måte tilegner seg en løsøregjenstand som han besitter, men som helt eller delvis tilhører en annen, eller rettsstridig forføyer over penger han har innfordret for en annen eller som på annen måte er betrodd ham. Dobbeltsalg eller ulovlig forføyning over salgspant regnes ikke som underslag, og går inn under § 277 eller § 278. Straffen for underslag er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte”.

Vilkåret om at gjenstanden eller pengene helt eller delvis må tilhøre en annen, medfører at man kan underslå sameiegjenstander for eksempel i forbindelse med skifteoppgjør. Et aksjeselskap kan også regnes som en annen, slik at man kan straffes for å underslå selskapets midler, selv om man eier 50 % av aksjene i selskapet, jf. Rt. 2003 s. 1112.

Underslag innebærer at vedkommende har besittelsen på gjenstanden eller er betrodd tilgang til penger, som borttas eieren. Hvis man ikke besitter gjenstanden som tas eller har betrodd tilgang, vil tilegnelse ansees som tyveri. I Rt. 1993 s. 472 har Høyesterett forutsatt at jegeren som tilegner seg ulovlig felt vilt, gjør seg skyldig i underslag, ettersom ulovlig felt vilt tilfaller viltfondet etter viltloven.

Underslag forutsetter en kvalifisert besittelse, slik at en eller mindre tilfeldig lovlig atkomst som kalles ihendehavelse ikke omfattes av § 255. Avgjørende er hvor varig og selvstendig vedkommendes rådighet over gjenstanden er. Et typisk eksempel er mannen som stikker av med kameraet som fornærmede har bedt ham om å ta et bilde med. Vedkommende har her bare såkalt ”ihendehavelse” og ikke ”besittelse”, fordi han vanskelig kan sies å være betrodd kameraet av særlig varig art, og han vil således måtte dømmes etter bestemmelsen om tyveri etter straffeloven § 257. Derimot dersom man låner bort kameraet til en tvilsom venn, vil det være underslag etter straffeloven § 255 om den tvilsomme vennen selger kameraet for å skaffe seg en uberettiget vinning, fordi vennen er gitt en mer varig besittelse av kameraet.

Skyldkravet ved underslag er forsett, samt krav om vinnings hensikt. Forsettet må omfatte tilegnelse av løsøregjenstanden som han besitter, og han må være klar over at gjenstanden helt eller delvis tilhører en annen. Etter § 255 annet straffalternativ må forsettet omfatte at han vet eller holder det for overveiende sannsynlig at han rettsstridig forføyer over betrodde penger eller penger gjerningsmannen har innfordret for en. Dersom man feilaktig tror at det er egne penger eller gjenstander, f.eks. på grunn av regnskapsrot, så kan man ikke dømmes for forsettlig underslag, jf. Rt. 1960 s. 135 og Rt. 1985 s. 824.

Vinnings hensikt vekker ofte problem i forhold til at man ved underslag ofte har ment å ”låne” penger – typisk for å dekke spillegjeld eller for å spille, og har tenkt til å betale tilbake før det blir oppdaget. Rettspraksis har derfor lagt til grunn at det kan representere en vinning i seg selv å skaffe seg en kredittytelse ved f.eks. å disponere over andres penger mens man mangler midler selv, jf. Rt. 1990 s. 991. I praksis er det vektlagt om vedkommende er pliktig til å holde midlene i egen kasse. Dersom vedkommende ikke har plikt til å holde pengene i egen kasse, er det normalt ikke underslag dersom vedkommende har dekning for kravet, og kan gjøre opp for seg til rett tid, eller dersom vedkommende vet at det er fare for at han ikke vil kunne dekke kravet.

Underslagsbestemmelsen inneholder et krav om at handlingen måtte være rettsstridig (at man ikke har rett til vinningen), slik at man ikke kan dømmes for underslag dersom man har et motkrav som minst tilsvarer det man borttar. I rettspraksis er det lagt til grunn at den som mener å gjøre gjeldende et underliggende materielt krav, ikke har hensikt om å skaffe seg en ”uberettiget” vinning, jf. Rt. 1995 s. 1521 og Rt 1999 s 379. Dersom man sitter på penger og således motregner mot det man mener er et reelt motkrav, så kan man ikke straffes for underslag dersom det senere skulle vise seg at vilkårene for motregning eller motkravet ikke var til stede.