Psykose

Psykose er den form for utilregnelighet som folk oftest forbinder med utilregnelighet, selv om utilregnelighet også omfatter lav alder, psykisk utviklingshemming og bevisstløshet. Man sier gjerne på folkemunne at gjerningsmannen var ”sinnssyk i gjerningsøyeblikket,” og man mener gjerne da at gjerningsmannen var psykotisk i strafferettslig forstand.

Regelen om straffrihet når gjerningspersonen var psykotisk i gjerningsøyeblikket er nedfelt i straffeloven § 44 første ledd:

” Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke”.

Det strafferettslige psykosebegrep bygger i praksis på den psykiatriske/medisinske definisjonen av psykose. Psykose er en beskrivelse på en tilstand der en mentalt syk på grunn av en eller flere psykiske lidelser (eks. schizofreni) har så sterke symptomer at vedkommende har vrangforestillinger, ofte får store personlighetsforandringer og i tillegg mangler innsikt i egen sykdom og tilstand. Psykose er enkelt forklart en så tung tilstand av en psykisk lidelse at personen ikke lenger er i stand til å forstå hva som er rett og galt, eller kjenne igjen personer og situasjoner i virkeligheten.

Det sentrale ved en psykose er at vedkommende ikke lenger er i stand til å kjenne igjen virkeligheten. Vanlige diagnoser som vil anses som psykoser når personen ikke er i stand til å kjenne igjen virkeligheten vil være schizofreni, paranoia, manisk depressiv, delirium tremens og senil demens. I Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 22 og 23 er det gitt en utførlig opplisting av hva som kan karakteriseres som psykose:

”Det er i dag enighet blant psykiatere om at det som først og fremst kjennetegner en psykose, er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold. Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp.

De tilstander som i dag regnes som psykoser, kan deles inn i fire hovedgrupper:

• Tenknings- og kontaktforstyrrelser. Sentrale symptomer ved slike lidelser er hallusinasjoner, idéer om påvirkning utenfra og klare vrangidéer. Den medisinske diagnosen er ofte schizofreni. En betydelig del av de sinnssyke lovbryterne er schizofrene. En annen variant av tenknings- og kontaktforstyrrelsene er såkalt paranoia. Her har den syke ofte omfattende systematiske vrangforestillinger knyttet til et bestemt sakskompleks eller en spesiell del av følelseslivet.
• Stemningslidelser. Stemningsleiet er ved slike tilstander i perioder forskjøvet enten i depressiv eller i oppstemt retning. Det kan da oppstå tenkningsforstyrrelser som hallusinasjoner og vrangidéer. Ved manisk-depressiv lidelse veksler den syke mellom nedstemthet (depresjon) og oppstemthet (mani). Pasienten kan også ha gjentatte episoder med bare nedstemthet eller – svært sjelden – den motsatte ytterligheten. Mellom episodene kan pasienten være symptomfri. Lidelsen fører ikke så ofte til kriminelle handlinger som schizofreni gjør. Men når den først gjør det, er lovbruddet ofte svært alvorlig.
• Forvirringstilstander, delir. Den syke vil i en slik tilstand være desorientert, som regel både i forhold til tid, sted og situasjon, og er ikke i stand til å motta informasjon; innprentingsevnen er sterkt redusert eller helt borte. En spesiell form for forvirringspsykose er delirium tremens. Denne tilstanden er som regel forårsaket av langvarig alkoholmisbruk som har fått en brå slutt.
• Sløvhetstilstander (demens). Ved slike tilstander er alle psykiske funksjoner mer eller mindre sterkt svekket. Det gjelder spesielt hukommelsen, evnen til logisk tenkning, oppgaveløsning, orientering og mer nyanserte former for følelser og opplevelser.

I tillegg kommer den reaktive psykosen. Dette er en tilstand som framtrer som en klar reaksjon på en betydelig fysisk eller psykisk belastning, som tap av en nærstående, en katastrofe eller fysisk utmattelse over lang tid. Reaksjonen kan få paranoide utslag eller preg av depresjon, opphisselse, uro eller forvirring”. Det er i en straffesak de rettspsykiatrisk oppnevnte sakkyndige som i praksis avgjør om en psykisk syk person i gjerningsøyeblikket kan kalles psykotisk på grunn av manglende evne til å forstå situasjonen og skille rett og galt. De rettspsykiatrisk oppnevnte sakkyndige følger i sin vurdering retningslinjer fastsatt av Den rettsmedisinske kommisjon for det tilsvarende begrep « sinnssyk ». Reaksjon når gjerningspersonen er psykotisk vil normalt være overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39. I forslaget til ny straffelov § 44 ble forslaget formulert slik:

”Den som på handlingstiden var psykotisk og dermed uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, straffes ikke”.

Legalitetsprinsippet er naturligvis ikke til hinder for at tiltalte anses utilregnelig på annet grunnlag enn etter straffeloven § 44 første ledd, men det har ikke skjedd i rettspraksis til nå. Høyesterett har likevel holdt åpent at det kan forekomme sinnstilstander som kan frita for straff, selv om de ikke faller inn under lovens oppregning, jf. Rt. 1960 s. 634.

Psykosetilstanden må foreligge i gjerningsøyeblikket. Dersom gjerningsmannen er kronisk psykisk syk f.eks. er schizofren, men i gjerningsøyeblikket ikke hadde så sterke symptomer at vedkommende ikke var i stand til å kjenne igjen virkeligheten (var psykotisk), så vil gjerningspersonen likevel kunne straffes, selv om gjerningspersonen har fått en etterfølgende psykose under domstidspunktet. Imidlertid kan ikke idømt frihetsstraff fullbyrdes overfor en psykotisk person etter straffeprosessloven § 459.