Krav om tilregnelighet i gjerningsøyeblikket

For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket, hvilket vil si at gjerningsmannen var i stand til å forstå rekkevidden av sine handlinger, jf. vilkår 4 under straffbarhetsvilkårene. Hvis gjerningsmannen var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, skal han alltid frifinnes, idet alle vilkårene for å straffe da ikke er til stede.

Begrunnelsen for reglene er at det er urimelig å straffe den som ikke har tilstrekkelig personlig modenhet, sunnhet eller bevissthet til å forstå handlingen og rekkevidden av handlingen han skal dømmes for.

Straffeloven sier ikke uttrykkelig hva tilregnelighet er, men spesifiserer i stedet hvilke forhold som fører til utilregnelighet. Det er 4 forhold som fører til utilregnelighet. De fire forholdene er lav alder (straffeloven § 46), psykose (straffeloven § 44 første ledd), høygradig psykisk utviklingshemming (straffeloven § 44 annet ledd) og bevisstløshet (straffeloven § 44 første ledd).

I ny straffelov § 20 er de forhold som fører til utilregnelighet, samt regelen om at utilregnelighet som følge av selvforskyldt rus ikke fritar for straff, nedfelt. Regelen oppsummerer gjeldende rett ganske konsist:

”For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er a) under 15 år, b) psykotisk, c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse. Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff”.

Videre er det slik at det er tilregneligheten i gjerningsøyeblikket som er avgjørende. Dersom gjerningspersonen er tilregnelig på domstidspunktet er det uten betydning, hvis han vitterlig ikke var strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktet.

Siden spørsmålene om tilregnelighet hører til straffbarhetsvilkårene, vil vurderingen om noen er utilregnelig eller ikke, høre til skyldspørsmålet, hvilket innebærer at rimelig tvil som et utgangspunkt skal komme tiltalte til gode. Ved lagrette i lagmannsretten må juryen således også ta stilling til om gjerningsmannen var tilregnelig sammen med skyldspørsmålet.

Høyesterett har imidlertid i Rt. 1979 s. 44 antatt at det ikke kan stilles fullt ut samme krav til bevisets styrke for tilregnelighet, som spørsmålet om tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder. På den annen side vil det heller ikke uten videre være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for tilregnelighet. I praksis vil man gjennom de sakkyndige med rimelig høy grad av sikkerhet kunne fastslå om noen var tilregnelig eller ikke i gjerningsøyeblikket.

Det er likevel et vilkår at tilstanden er av kvalifisert art for at man regnes som utilregnelig. Nedsatt tilregnelighet er ikke straffrihetsgrunn. Ved forbigående og sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus, kan straffen settes lavere enn den normale minimumsstraffen for handlingen eller til en mildere straffart, jf straffeloven § 56 nr 1 bokstav b. I andre tilfeller kan nedsatt tilregnelighet på generelt grunnlag vektlegges ved straffutmålingen.