Alder

Den kriminelle lavalder i Norge er 15 år. Det vil at det er satt en grense for utilregnelighet som følge av alder ved 15 år etter straffeloven § 46, som lyder:

”Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år”.

Man tar ikke hensyn til om gjerningspersonen er spesielt moden for alderen. Dersom man var under 15 år da man begikk handlingen, kan man automatisk ikke straffes for handlingen. Man vil bli strafferettslig tilregnelig som 15-åring fra midnatt når datoen for fødselsdagen inntrer. Kriminelle under 15 år følges opp av barnevernet. Etter barnevernloven § 4-24 kan et barn som har vist alvorlige atferdsvansker ved blant annet alvorlig og gjentatt kriminalitet plasseres i institusjon uten eget samtykke Fylkesnemnda for sosiale saker kan sette barnet under tilsyn, og i alvorlige tilfeller overta omsorgen og sende barnet i fosterhjem etter barnevernsloven kap III.

Den kriminelle lavalderen ble hevet fra 14 til 15 år i 1987, som trådte i kraft i 1990. I andre land varierer den kriminelle lavalderen fra sju år 10 til 16 år.

Straffelovkommisjonen uttrykte det slik som begrunnelse for at barn ikke bør straffes:

« Barn har som regel ikke den samme moralske innsikt og modenhet som voksne. De fleste vil derfor føle det urettferdig om samfunnet skulle straffe barn. En straffetrussel har heller ikke den samme forebyggende virkning på barn som på voksne. Dessuten vil barn lettere enn voksne kunne ta skade av å komme i fengsel. Det vil også lett være forfeilet å ilegge bot. Blant annet vil barnet normalt mangle penger å betale med, og subsidiær fengselsstraff kan det ikke bli tale om. I en del tilfeller vil man riktignok kunne regne med at barnets foreldre eller andre pårørende vil betale boten. Men på denne måten å ramme andre enn lovbryteren vil stride mot grunnleggende strafferettslige prinsipper. Det er derfor i dag enighet om at barn ikke bør straffes. Selv om den personlige modning foregår gradvis og ikke like raskt for alle, er det vanlig å sette grensen for den strafferettslige tilregnelighet ved en bestemt alder (« den kriminelle lavalder« ). Det ville føre til usikkerhet og store problemer i praksis å la den individuelle modenhetsgrad være avgjørende. »

Ellers er det antatt at varetekt og soning virker skadelig på barn, og kan bidra til å støte barna vekk fra samfunnet og øke sjansen for en kriminell løpebane.

Straffeprosessloven åpner likevel for bruk av tvangsmidler i samband med pågripelse og etterforskning, men gjerningspersonen kan ikke straffes dersom han var under 15 år på gjerningstidspunktet. Dessuten er det adgang til å inndra eventuell vinning som barnet har hatt ved handlingen, jf. straffeloven § 36 siste ledd.

Er man litt over 15 år, så kan man straffes, men ung alder skal naturligvis vektlegges betydelig i straffutmålingen, jf. Rt. 2004 s. 804 som også sier noe om begrunnelsen for å se annerledes på svært unge lovbrytere:

”Det er her tale om en gutt som var litt over 15 år da han i løpet av kort tid, ca. tre uker, begikk den grove voldshandlingen og de øvrige lovbrudd han nå domfelles for. Selv om hensynet til den generelle lovlydighet tilsier at det i sin alminnelighet må reageres med ubetinget fengsel mot en så grov voldshandling, er situasjonen etter min mening en annen for helt unge lovbrytere. En ting er at så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentligere er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger av fengselsstraffen. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne. En samfunnsstraff som i denne sak er dessuten – som førstvoterende peker på – en meget følbar reaksjon. Selvfølgelig går det en grense for hvilke lovbrudd som kan gjøres opp med samfunnsstraff, men i dette tilfellet er grensen etter min mening ikke overskredet. Førstvoterendes standpunkt er begrunnet i at det er skjedd en positiv utvikling i løpet av det siste året. Argumentasjonen forutsetter, så vidt jeg kan forstå, at ubetinget fengsel ville ha måttet bli resultatet hvis saken, slik ønskelig er, var blitt avgjort kort etter at lovbruddene fant sted. Dette er jeg ikke enig i. Også da mener jeg at samfunnsstraff ville vært en riktig reaksjon”.