Straffritaksgrunner,
Straffritaksgrunner er grunner som medfører at man kan slippe straff, selv om man formelt blir dømt. Formelt vil man dermed anses for å være skyldig i den straffbare handling, men tiltalte slipper ved straffritak helt noen som helst utmåling av straff. Om det skal gis fullstendig straffritak hører således som utgangspunkt inn under straffutmålingsspørsmålet.
Bestemmelsene som gir adgang til å la handlingen bli straffri bygger på at det foreligger formildende omstendigheter ved, forut for eller etter handlingen, herunder provokasjon/retorsjon, samvirke og liten skade etter handlingen.
Straffritak er således at man på grunn av formildende omstendigheter og andre forhold fritas for en straff, man egentlig kan idømmes formelt sett. Et eksempel er at rettsvillfarelse normalt ikke fritar for straff, men det er likevel ikke uvanlig å la straffen falle bort, jf. straffeloven § 57.
Straffritaksgrunnene er dermed klart forskjellige fra straffrihetsgrunner (som nødverge, nødrett, samtykke) ved at tiltalte ved straffrihet ikke er skyldig. Ved straffritak er tiltalte dømt og funnet skyldig, men han slipper likevel utmåling av noen straff.
Avgjørelsen om særdeles formildende omstendigheter foreligger, hører i sin alminnelighet under straffespørsmålet. Straffeloven § 58 og § 59 åpner også en viss adgang til straffritak ved samvirke og ved mislykket forsøk på tilbaketreden fra forsøk. Straff kan der ”helt bortfalde” dersom straffen vil bli bøter eller gjelder en forseelse.
En oversikt over de vanligste straffritaksgrunnene er gitt i ny straffelov § 81:
§ 81. Forhold som kan føre til straffritak
Retten kan frifinne den som
a) uten å vite at han er mistenkt, i vesentlig grad har forebygget eller gjenopprettet skaden ved et lovbrudd som kan straffes med bot, eller
b) har overskredet grensene for 1. nødrett (jf. § 17), 2. nødverge (jf. § 18), eller 3. selvtekt (jf. § 19), og særlige grunner tilsier frifinnelse.
Straffritaksgrunner kan også finnes i de enkelte straffebud. En straffritaksgrunn finnes i straffeloven § 228 tredje ledd, som innebærer at handlingen “kan lades straffefri” ved forutgående provokasjon og gjengjeldelse ved utøvelse av vold/legemsfornærmelse. Bestemmelsen er fakultativ, og det er altså opp til dommerens skjønn om det blir tale om straffefritak. Rettspraksis har lagt til grunn at det hører under skyldspørsmålet å avgjøre om det foreligger provokasjon eller retorsjon, mens det hører under straffespørsmålet å avgjøre hvilke konsekvenser dette i tilfelle skal få, jf. Rt. 1978 s. 1428. Rimelig tvil om det har vært noen forutgående provokasjon eller etterfølgende gjengjeldelse skal således komme tiltalte til gode.
Straff kan også bortfalle helt etter straffeloven § 250 (ved ærekrenkelse etter forutgående fornærmelse) og straffeloven § 390 annet ledd (tilsvarende ved krenkelse av privatlivets fred). Hvis det ikke er oppstått stor skade ved handlingen, finnes straffritaksgrunner blant annet i straffeloven § 234 tredje ledd (forsøk på fosterdrap), straffeloven § 244 annet ledd (forsøk på babydrap), straffeloven § 392 annet ledd (brukstyveri), straffeloven § 395 annet ledd (husokkupasjon mv.) og straffeloven § 394 tredje ledd (ulovlig tilegnelse av hittegods). Andre straffritaksgrunner finnes også i straffeloven §§ 195, 196 og 197 som gjelder seksuell omgang med mindreårige og i nærmeste familie, dersom partene var ”omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling”.