Anerkjente strafftyper

Som straff regnes i henhold til straffeloven § 15: fengsel, forvaring, hefte, samfunnsstraff, bøter og rettighetstap (som nevnt i straffeloven §§ 29 og 33). Disse strafftypene (strafferettslige reaksjoner) er også listet opp i § 29 i den nye straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 (ikke trådt i kraft ennå). Hefte er en tidligere lettere form for frihetsstraff, som ikke brukes lenger, og er ikke tatt med i den nye straffeloven.

Dødsstraff finnes ikke i Norge, og ble avskaffet i 1902, og også i krigstid i 1979 (siste henrettelse skjedde i 1948). Tidligere kunne man også idømmes korporale straffer som piskeslag, stokkeslag og gapestokk, men slike straffer ble avskaffet i 1815. Videre kan man etter straffeloven idømmes tilleggstraff, som tap av stemmerett, vernerett og rett til å oppholde seg i bestemte områder, jf. straffeloven §§ 30, 31 og 33 og § 16.

Fengsel innebærer at man blir berøvet friheten, og må sone innenfor lukkede murer. Maksimalt kan man idømmes 21 års fengsel i Norge. Minimum 14 dager, jf. straffeloven § 17. Fengselsstraff er tidsbegrenset, i motsetning til forvaring. Etter straffgjennomføringsloven § 42 kan man normalt få slippe å sone 1/3 av idømt fengselsstraff ved god oppførsel, når minimum 2/3 av straffen er gjennomført. Varetekt er ikke fengsel (altså straff), men et tvangsmiddel under etterforskningen som kan brukes ved blant annet fluktfare eller risiko for påvirkning av vitner og etterforskningen for øvrig.

Fengselsstraff kan gjøres betinget – dvs. utsettes i en prøveperiode for så å bortfalle dersom ikke nye overtredelser finner sted, jf. straffeloven §§ 52 og 53. Normalt idømmes ikke betinget fengsel på over ett år. Enkelte forbrytelser har en praksis hvor betinget fengsel normalt ikke gis, selv om loven åpner for det. Dom på ubetinget fengsel må sones. Dom på betinget fengsel kan gis ved mindre alvorlige lovbrudd, og hvor gjerningspersonen er ung og/eller tidligere ustraffet. Ved betinget fengsel behøver ikke den betingede fengselsstraffen å sones dersom domfelte oppfyller fastsatte vilkår som at vedkommende ikke skal begå nye lovbrudd i en nærmere bestemt periode – prøvetiden, jf. strl. § 53. Ofte inneholder en dom både en betinget straff og ubetinget straff, såkalt deldom.

Bøter brukes normalt for mindre alvorlige forhold, og overfor førstegangslovovertredere. Bøter brukes også som foretaksstraff, det vil si straff som ilegges selskaper, og i slike tilfeller kan bøtene komme opp i store beløp. Ordinær bot idømmes normalt bare av domstolene, og forutsetter at det er tatt ut tiltale. Den ”boten” som ilegges av påtalemyndigheten uten at det blir rettssak heter forelegg, og er en administrativ avgjørelse av et straffbart forhold i medhold av straffeprosessloven, slik at saken avgjøres uten rettssak. Forenklet forelegg kan ilegges av politiet på stedet, uten at påtalemyndigheten ved statsadvokatene må avgjøre forholdet.

Samfunnsstraff kan idømmes i mindre alvorlige saker, hvor det ikke er snakk om mer enn ett års fengsel. Domfelte blir dømt til å bruke et visst antall timer på samfunnsnyttig arbeid, som bestemmes av Kriminalomsorgen i frihet. Samtidig idømmes en subsidiær fengselsstraff, dersom domfelte ikke gjennomfører arbeidet som pålagt og møter til avtalte tider.

Rettighetstap idømmes der noen har misbrukt sin stilling eller rettighet. Kan man miste retten til å stemme. Retten til å drive som lege, advokat osv.

Juridiske personer kan ikke settes i fengsel. Derimot kan foretaksstraff idømmes overfor selskap, og vil i praksis utgjøre en bot.

I tillegg regnes i den nye straffeloven § 30 som strafferettslige reaksjoner også: straffutmålingsutsettelse, straffutmålingsfrafall, overføring til tvungent psykisk helsevern, overføring til tvungen omsorg, jf. § 63, inndragning, påtaleunnlatelse, overføring av saken til megling i konfliktråd, tap av retten til å føre motorvogn mv. og tap av retten til å drive persontransport mot vederlag (kjøreseddel),

Forvaring er tidsubegrenset berøvelse av friheten for å beskytte samfunnet mot fare for alvorlig ny kriminalitet, som i utgangspunktet kan forlenges med 5 år av gangen, så lenge vilkårene for forvaring fortsatt er oppfylt. Straffeloven § 39c. Likevel idømmes forbryteren ved domstidspunktet en fastsatt tid for forvaring, som er begrenset oppad til 21 år. Forvaring benyttes ved alvorlige forbrytelser og hvor det er fare for gjentakelse. Det må være utført en alvorlig straffbar handling (som krenker liv, helse eller frihet), det må antas å foreligge nærliggende fare for ny alvorlig straffbar handling av samme art. Formålet med forvaringen er således å beskytte samfunnet mot forbryteren av hensyn til nærliggende gjentagelsesfare. Vilkårene for forvaring er de samme som for å idømme tvungen omsorg og tvunget psykisk helsevern. Ovennevnte reaksjoner er definert som strafferettslige reaksjoner.

Alle typer straff kan gjøres betinget, jf. straffeloven §§ 52 og 53. Etter straffeloven § 54 nr. 1 kan retten ved kjennelse i prøvetiden oppheve eller endre fastsatte vilkår og sette nye vilkår, herunder forlenge prøvetiden med opptil fem år i alt. Ved vilkår om narkotikaprogram og promilleprogram kan kriminalomsorgen bringe saken inn for retten med begjæring om slik kjennelse. Etter straffeloven § 54 nr. 1 kan retten bestemme ved dom at straff helt eller delvis skal fullbyrdes, dersom den domfelte alvorlig eller gjentatte ganger bryter fastsatte vilkår.