Straffrihetsgrunner

Nødrett, nødverge og samtykke er straffrihetsgrunner som medfører at man ikke kan straffes, dersom handlingen faller inn under noen av disse straffrihetsgrunnene.

Straffrihetsgrunn er ikke det samme som straffritaksgrunn som provokasjon og gjengjeldelse. Forskjellen er at ved straffritak kan man straffes, men ved straffrihet kan man ikke straffes. Straffritak er således at man på grunn av formildende omstendigheter og andre forhold fritas for en straff, man egentlig har kvalifisert seg for. Villfarelse om at noe er galt (rettsvillfarelse) fritar normalt ikke for straff, selv om det er adgang til å frifinne og også redusere straffen, jf. straffeloven § 57. Rettsvillfarelse er således ingen straffrihetsgrunn, men kan benyttes som straffritaksgrunn. Lovlig selvtekt kan i svært sjeldne tilfelle være straffrihetsgrunn, men da må nok selvtekt fremstå som det eneste rimelige alternativ i situasjonen.

Selvtekt er at man selv tar seg til rette og håndhever en rett uten å vente på myndighetenes hjelp, og er i dag ikke uten videre straffritt. I ny straffelov § 19, som ennå ikke er trådt i kraft, åpnes for at selvtekt kan gjøre en handling som ellers ville være straffbar lovlig.