De fire straffvarhetsvilkårene

For å kunne straffes er det fire vilkår som alle må være oppfylt, før en person kan straffes. 1. Det må være utført en handling eller unnlatelse som dekkes av et straffebud nedfelt i lov. 2. Det må ikke foreligge en straffrihetsgrunn som nødverge, nødrett, samtykke m.m. 3. Det må være utvist subjektiv skyld som forsett eller uaktsomhet iht. lovens krav. 4. Personen må ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Vilkår 1 er uttrykk for prinsippet om at man kun kan straffes for handlinger som er gjort straffbare med hjemmel i lov (legalitetsprinsippet), og hvor handlingen eller unnlatelsen dekkes på alle punkter av lovens ordlyd. For å kunne straffes må tiltalte objektivt sett ha gjort de handlinger i et straffebud eller straffalternativ i et straffebud, og alle nødvendige følger for å straffe må objektivt sett ha inntrådt. Prinsippet er også nedfelt i EMK art. 7. (Nærmere om dette under legalitetsprinsippet i strafferetten). Innenfor dette vilkåret ligger også at det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen i straffebudet og det straffbare resultat av handlingen, eksempelvis om man faktisk har forvoldet en andens død, eller om handlingen ikke har hatt tilstrekkelig årsaksevne.

Vilkår 2 innebærer at tiltalte ikke kan straffes, dersom det foreligger en straffrihetsgrunn- Straffrihetsgrunn vil foreligger når handlingen skyldes nødverge (straffeloven § 48), nødrett (straffeloven § 47) eller samtykke fra fornærmede.

I tillegg finnes spesielle straffrihetsgrunner i enkelte straffebud som straffeloven § 132 tredje ledd, § 167, § 235 første ledd, § 249 nr. 1 og 3 strl. § 364 annet ledd og vegtrafikkloven § 26. I tillegg kan man nyte godt av straffrihet dersom handlingen er begått som ledd i militær ordre (jf. militær straffelov § 24) mv., eller i den fornærmedes interesse (negostiorum gestio).

Straffrihetsgrunn er ikke det samme som straffritaksgrunn som provokasjon og gjengjeldelse. Forskjellen er at ved straffritak kan man straffes, men ved straffrihet kan man ikke straffes. Straffritak er således at man på grunn av formildende omstendigheter og andre forhold fritas for en straff, man egentlig har kvalifisert seg for. Villfarelse om at noe er galt (rettsvillfarelse) fritar normalt ikke for straff, selv om det er adgang til å frifinne og også redusere straffen, jf. straffeloven § 57. Rettsvillfarelse er således ingen straffrihetsgrunn, men kan benyttes som straffritaksgrunn. Lovlig selvtekt kan i svært sjeldne tilfelle være straffrihetsgrunn, men da må nok selvtekt fremstå som det eneste rimelige alternativ i situasjonen.

Vilkår 3 betyr at tiltalte må ha oppfylt lovens krav til subjektiv skyld, som innebærer at tiltalte subjektivt må ha forstått eller burde ha forstått handlingen og følgen av handlingen i henhold til straffebudets skyldkrav som kan være forsett, grov uaktsomhet eller simpel uaktsomhet. Skyldkravet må dekke alle deler av handlingen og følge/resultat i straffebudet. Premisset om at skylden må dekke alle deler av handlingen og følgen av handlingen kalles dekningsprinsippet. De fleste straffebud krever forsett som skyldkrav. Forsett er grovt forklart at du gjorde handlingen med vilje eller at du handler selv om du finner konsekvensen av handlingen din overveiende sannsynlig (nærmere om dette under skyldkravet og rimelig tvil). Enkelte straffebud får anvendelse ved grov uaktsomhet eller uaktsomhet. Straffebud for uaktsom opptreden har betydelig lavere strafferamme enn forsettlig utførte forbrytelser. For formuesforbrytelsene vil det også være krav om vinnings hensikt, hvilket også hører inn under skyldspørsmålet på samme måte som skyldkravene forsett eller uaktsomhet. Her må den subjektive skylden også omfatte en viss forståelse for at handlingen ville oppnå en vinning, som var uberettiget. For noen få forbrytelser som drap vil det være ekstra straff dersom handlingen er utført med overlegg, som innebærer at handlingen ikke bare er villet i gjerningsøyeblikket, men også er gjennomtenkt i forveien.

Vilkår 4 innebærer at domstolene ikke kan straffe personer som ikke er strafferettslig tilregnelige i gjerningsøyeblikket. Avgjørende er om det foreligger en tilstand som etter straffeloven §§ 44, 45 eller 46 medfører at tiltalte er utilregnelig. Inn under denne gruppen hører også barn under den kriminelle lavalder på 15 år, idet barn på generelt grunnlag ikke anses som nok utviklet til å være tilregnelig i strafferettslig forstand. Psykotiske, bevisstløse og høygradig psykisk utviklingshemmede kan normalt heller ikke straffes. Selvforskyldt rus fritar ikke fra straff etter straffeloven § 45. Det følger også av straffeloven § 40 at retten skal se bort fra selvforskyldt rus, ved vurdering om man har handlet med forsett. Det er kun hvis man oppnår atypisk rus (en voldsom rusreaksjon i forhold til mengde), eller at man uforskyldt er blitt dopet, at man kan oppfylle vilkårene til å være strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det hører derfor under skyldspørsmålet å avgjøre om det foreligger en slik tilstand. Ved bevisstløshet som følge av selvforskyldt rus kan man likevel under gitte forhold sette ned straffen med hjemmel i strl. § 56 nr. 2.