Forsett

Forsett er normalt et påkrevet skyldkrav for å dømme i de aller fleste lovbrudd, jf. straffeloven § 40. Forsettskravet innebærer kort oppsummert at gjerningsmannen har holdt det som sikkert eller overveiende sannsynlig at han gjennom sin handling oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud og vil oppnå en eventuell følge som er straffbar etter straffebudet gjennom handlingen.

Innenfor dette er det flere sjikt av forsett på hva gjerningsmannen forstod i gjerningsøyeblikket, og man snakker om øvre og nedre del av forsett, hvor den nedre del grenser mot grov uaktsomhet.

Innholdet i forsettsbegrepet innen strafferetten er i hovedsak utviklet gjennom rettspraksis, men er delvis nedfelt i den nye straffeloven § 22, der forsett er definert slik: Forsett foreligger når noen a) handler med hensikt om å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, b) handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, eller c) regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, og bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen med sikkerhet eller mest sannsynlig skulle bli oppfylt. Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26. Hensikts- og visshetsforsett (alternativ a) omfatter tilfellene der gjerningsmannen har tilsiktet/villet følgen av handlingen.

Ved hensiktsforsett er den tilsiktede følgen av handlingen ansett som mulig, mens ved visshetsforsett er følgen av handlingen holdt som sikker. I begge tilfeller er følgen tilsiktet (villet), men forskjellen består kun i hvor sannsynlig følgen vil være for gjerningsmannen. Eksempler her er at man har til hensikt å drepe noen, og anser døden som følge av handlingen å være sikker (visshetsforsett) eller mulig (hensiktsforsett).

Sannsynlighetsforsett (alternativ b) foreligger der følgen av handlingen i seg selv ikke er tilsiktet, men hvor en slik følge for gjerningsmannen fremstår som overveiende sannsynlig, (klart mer sannsynlig enn ikke). Et klassisk eksempel er en ildpåsetter som tenner på et hus i den hensikt å se huset brenne, men likevel holder det sannsynlig at noen vil omkomme. Vedkommende vil da ha utvist forsett for drap, i tillegg til at han vil kunne dømmes for mordbrannparagrafen etter straffeloven § 148.

Eventuelt forsett eller dolus eventualis (alternativ c) omfatter tilfeller der gjerningsmannen ikke holder følgen for å være overveiende sannsynlig, men likevel gjennomfører handlingen uansett hva resultatet/følgen vil bli. Ved dolus eventualis finner man det bevist at gjerningsmannen ville ha gjennomført handlingen uansett om følgen skulle inntre eller ikke. Det finnes her to undertyper av dolus eventualis 1. den positive innvilgelsesteori og 2. den hypotetiske innvilgelsesteori.

Den positive innvilgelsesteori innebærer at gjerningsmannen holder en følge som mulig (dog ikke sannsynlig) på handlingstidspunktet, der vedkommende likevel bestemmer seg for å foreta handlingen uansett om følgen skulle inntre eller ikke, jf. Rt. 1980 s. 979. Det vil da normalt foreligge forsett om man kommer til at tiltalte hadde begått handlingen uansett om følgen skulle inntre eller ikke, selv om følgen bare var en mulighet.

Ved den hypotetiske innvilgelsesteori har gjerningsmannen overhodet ikke tenkt gjennom følgen som en mulighet. Tanken bak teorien er da at forsett vil kunne foreligge, også når gjerningsmannen ikke har holdt en følge som mulig, såfremt man kommer til at gjerningsmannen likevel hadde gjennomført handlingen, dersom han faktisk hadde tenkt gjennom følgen som en mulighet. Man må da ta foreta en hypotetisk vurdering av hva gjerningsmannen ville ha gjort, basert på tiltaltes karakter, innstilling og interesse i handlingen. Forsett etter den hypotetiske innvilgelsesteori er derfor omstridt i teorien, og den har bare fått sin tilslutning i et par eldre dommer som Rt. 1945 s. 109 og Rt. 1933 s. 1132. Forsett etter den hypotetiske innvilgelsesteori ble klart avvist i kjennelsen i Rt 1991 s. 600 (Skoheroin), og er således ikke lenger uttrykk for gjeldende rett pr. i dag:

«Å statuere forsett i et slikt tilfelle vil være i overensstemmelse med den såkalte hypotetiske innvilgelsesteori. Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for en slik utvidelse av området for dolus eventualis. Det virker lite naturlig at tiltaltes forsett og dermed handlingens straffbarhet etter vedkommende straffebud skal kunne bedømmes ikke ut fra hva han faktisk har besluttet, men ut fra hva han ville ha besluttet i en hypotetisk situasjon.»

Om forsettet befinner seg i det øvre eller nedre sjikt har betydning for straffutmålingen. Således vil man nok få lavere straff dersom retten bygger på at forsettet ligger i det lavere sjikt som ved dolus eventualis, fremfor når gjerningsmannen har til hensikt å oppnå den straffbare følgen av sin handling. En overlagt handling vil som regel alltid medføre en høyere straff, enn om handlingen er begått.