Nærmere om selvforskyldt rus

Selvforskyldt rus får hovedsaklig tre rettslige konsekvenser

1. Man ser bort fra utilregnelighet som skyldes selvforskyldt rus, idet bevisstløshet på grunn av selvforskyldt rus ikke fritar for straff, jf. straffeloven § 45 (se nærmere under tilregnelighet).

2. Man ser bort fra faktisk villfarelse, som skyldes selvforskyldt rus, og vedkommende skal bedømmes ut fra hvordan han hadde oppfattet situasjonen dersom han var edru (upåvirket av stoffer, alkohol mv.), jf. straffeloven § 42 tredje ledd.

3. Man ser bort fra beruselsen ved bedømmelsen av om handlingen var forsettlig (fingering av forsett), jf. straffeloven § 40 første ledd annet punktum.

Bestemmelsene innebærer at mennesker som ruser seg må være klar over at de vil kunne bli holdt strafferettslig ansvarlige for sine handlinger, selv om de var bevisstløse eller ved sterkt nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket og ikke kunne skjønne rekkevidden av sine handlinger, og selv om de oppfattet den faktiske situasjonen feil på grunn av rus.

Rusen er selvforskyldt når man kan bebreides for å ha blitt ruset. Hvis man er ruset uten å kunne bebreides for at man var under rus, vil rusen være uforskyldt.

Ved uforskyldt rus skal man bli bedømt slik man har oppfattet den faktiske situasjonen, og man kan da frifinnes helt på grunn av faktisk villfarelse etter straffeloven § 42 eller utilregnelighet etter straffeloven § 44.