Strafferetten

Strafferett omfatter læren om de absolutte normer for opptreden i samfunnet som anses som et straffbart lovbrudd (både forbrytelse og forseelser), og de reaksjoner (sanksjoner) som blir konsekvensene av brudd på normene. Straff er definert som et onde som påføres lovbryteren, for at det skal føles som et onde, jf. Rt. 1977 s. 1207. Straff har et grunnleggende formål om å hindre uønsket atferd, og å styre borgernes atferd i ønsket retning. I sin bok Alminnelig strafferett skriver Johs. Andenæs:

”Strafferetten er læren om de rettsregler som gjelder forbrytelse og straff. Den behandler spørsmålet om hvilke handlinger som er straffbare og hvilke reaksjoner de trekker etter seg”.

Strafferetten kan videre deles inn i læren om de handlinger eller unnlatelser som er straffbare (forbrytelseslæren), hvilke objektive og subjektive vilkår som må være oppfylt for å kunne bli straffet (ansvarslæren), hvilke reaksjoner som kan ilegges en som blir dømt (reaksjonslæren) og om fullbyrdelse av straffen (fullbyrdelseslæren). Innenfor den mer dagligdagse forståelsen av strafferetten ligger også straffeprosessen, som omhandler reglene for gjennomføring av en straffesak helt fra etterforskning til domfellelse og eventuell anke (se nærmere under straffeprosess).

De vanligste straffebestemmelser finnes i gjeldende straffelov av 22. mai 1902 nr. 10. Straffeloven av 1902 skiller mellom forbrytelser og forseelser, hvor forbrytelser står opplistet i straffelovens andre del, og forseelser står i straffelovens tredje del. Forseelser omfatter også straffebelagte handlinger i andre lover som kan medføre fengsel i inntil 3 måneder. Forseelser kjennetegnes ved at de er handlinger eller unnlatelser som er noe mindre straffverdige og samfunnmessig mindre alvorlige enn forbrytelser, både symbolsk, verdimessig og i praksis.

Skillet mellom forseelse og forbrytelse får rettslig betydning ved at forsøk på forseelse ikke er straffbart (straffeloven § 49), og at det ved ekte unnlatelsesforseelser er tilstrekkelig med uaktsomhet (straffeloven § 40 annet ledd). Ved medvirkning til forseelse kan straffen bortfalle helt, jf. straffeloven § 58. Forseelse innebærer også at politidistriktene normalt selv vil ha påtalekompetanse. Svært mange av unnlatelsesdeliktene er forseelser.

I dagens spesialiserte samfunn finnes en stor andel av straffebestemmelsene med strafferammer i de enkelte særlover, som man ofte kaller spesiallovgivningen. Eksempelvis vil straffebestemmelsen for innsidehandel stå i verdipapirloven § 17-3, jf. § 3-3, mens straffebestemmelsen for tyvfiske vil stå i havressursloven kap. 12, eller lov om Norges økonomiske sone § 8 hvis det er utenlandsk tyvfiske. Vegtrafikkloven § 31 vil hjemle straff av trafikkovertredelser som råkjøring, promillekjøring mv. Det er dessuten vanlig i de fleste konsesjons- og forvaltningslover å ha en standard straffebestemmelse på slutten av loven om at ”overtredelse av bestemmelser i eller i medhold av denne lov straffes med … osv.” Samme handling vil således kunne rammes av både bedrageribestemmelse eller overtredelse av konsesjonsvilkår i særlovgivningen. Andre lover som folketrygdloven legger opp til at trygdejuks skal rammes av straffeloven § 270, og har således kun en straffebestemmelse for å gi uriktige opplysninger, som ikke får anvendelse dersom forholdet rammes av et strengere straffebud.