Rettslige standarder

En rettslig standard er et skjønnsmessig vilkår i en lovbestemmelse, som har et subjektivt og ikke entydig innhold som gjerne angir en bestemt samfunnsmoralsk målestokk. Eksempler er vilkår som ”utilbørlig atferd”, ”vanrøkt,” ”mishandling,” ”rettsstridig,” ”utuktig” ”annen fornærmelig atferd” eller ”urimelig atferd”.

Slike rettslige standarder vil være betinget av samfunnets moral, og gir den dømmende rett stor skjønnsmessig kompetanse til å avgjøre om en tiltalt har overtrådt en straffebestemmelse eller ikke. Man vil naturlig nok kunne ha delte meninger om hva som er utuktig, og vurderingen vil endre seg med tiden etter hvert som samfunnets moral også endres. Et kjent eksempel er Myklesaken i Rt.1958. s. 479 om saken mot forfatter Agnar Mykle som hadde skrevet en bok ”Sangen om den røde rubin,” hvor spørsmålet var om boken var et ”utuktig skrift” etter straffeloven § 211, 1b:

“Når det gjelder spørsmålet om hvilken norm man skal legge til grunn, mener jeg det må legges avgjørende vekt på hva som kan antas å være oppfatningen innen den krets av voksne lesere som boken normalt må forutsettes å nå. Men ikke enhver krenkelse av det anstendige eller sømmelige vil være tilstrekkelig til å bringe bestemmelsen i § 211 til anvendelse. I begrepet utuktig i denne forbindelse må man etter min mening se et uttrykk for at det kreves en kvalifisert grad av krenkelse – større eller mindre etter de ledsagende omstendigheter. Jeg viser i denne forbindelse til innstillingen fra Straffelovrådet, hvor det side 27, sp. I sies: « Etter straffeloven av 1902 § 211 er vilkåret for straff at skriftet er « utuktig », et uttrykk som synes å måtte oppfattes som noe snevrere enn uttrykket: krenkelse av sedeligheten eller bluferdigheten, selv om det ikke i motivene til straffeloven er gitt uttrykk for at dette var hensikten med forandringen – – -.» Jfr. hermed Høyesteretts dom i A-saken, referert i Rt-1954-1137 flg., som gjaldt spørsmål om visse fotografiserier var utuktige, og hvor Høyesterett ga uttrykk for en lignende betraktning. Jeg kan også vise til kjæremålsutvalgets kjennelse i saken om beslag av « Casanovas galante eventyr ».”