Krav om klar lovhjemmel

Legalitetsprinsippet er et prinsipp om at inngrep overfor borgerne fra myndighetene krever hjemmel i lov. Kravet om at inngrep overfor borgerne fra myndighetene krever hjemmel i lov gjelder innenfor all offentlig myndighetsutøvelse, men er et sentralt krav i strafferetten, ettersom å straffe (herunder i særlig grad frihetsberøvelse) anses som det strengeste inngrep som kan foretas overfor enkeltindivider og andre private.

Det er særlig kravet om rettssikkerhet og forutberegnelighet for borgerne som er begrunnelsen for legalitetsprinsippet. Man skal vite hva man kan straffes for, slik at man ikke straffes vilkårlig. I Rt. 1933 s. 212. ble det uttalt at ”særlig hvor det gjelder den alminnelige straffelov må landets borgere ha krav på at få klar beskjed om, hva de kan straffes for”.

Legalitetsprinsippet er å anse som konstitusjonell sedvanerett, dvs. at det er en sedvane av samme konstitusjonelle rang som en grunnlovsbestemmelse. (Sedvane oppstår når det utvikler seg en praksis i den tro at det er en rettsregel som må følges, og den faktisk følges.) Det er således innenfor strafferettens område et krav om at det må foreligge en klar hjemmel for å ilegge straff (lat. nulla poena sine lege – ingen straff uten lov).

På strafferettens område er lovskravet slått fast direkte i Grunnloven § 96 at ”Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom”. Ordlyden i Grunnloven § 96 angir ikke nærmere hvilke reaksjoner som skal regnes som straff. Det er imidlertid ikke avgjørende om lovgivningen benevner en reaksjon som straff eller ikke.

Lovskravet for å straffedømme følger klart av EMK art. 7: ” Art 7. Ingen straff uten lov 1. Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått Heller ikke skal en strengere straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straffbare handling ble begått. 2. Denne artikkel skal ikke være til hinder for dom og straff over en person for gjerning eller unnlatelse som, da den ble begått, var straffbar etter de alminnelige rettsprinsipper anerkjent av siviliserte nasjoner.” Det følger også av EMK art. 7 at man ikke kan straffe med tilbakevirkende kraft for noe som ikke var straffbart med hjemmel i lov på gjerningstidspunktet, jf. Grunnloven § 97. Lovskravet for å kunne straffedømme innebærer at domstolene er avskåret fra å idømme straff kun under påberopelse av rettspraksis eller sedvane, eller utfra rimelighetshensyn. Legalitetsprinsippet (lovskravet) er begrunnet i at private rettssubjekter må kunne forutberegne sin rettstilling, slik at man ikke straffes vilkårlig. Det er uten betydning om selve handlingen oppfattes som straffverdig av hensyn til den allmenne rettsfølelse og liknenede, så lenge handlingen ikke på forhånd er gjort straffbar med hjemmel i lov. Lovskravet for å straffedømme etter EMK art. 7, har som EMK art. 6 et autonomt innhold, hvilket vil si at Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen ikke behøver å ta hensyn til medlemsstatens definisjon eller grenser for lovskravet. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har tolket EMK artikkel 7 slik at det implisitt ligger et visst lovskrav i bestemmelsen, jf. Kokkinakis mot Hellas (25. mai 1993) avsnitt 52: «The Court points out that Article 7 para. 1 of the Convention is not confined to prohibiting the retrospective application of the criminal law to an accused’s disadvantage. It also embodies, more generally, the principle that only the law can define a crime and prescribe a penalty (nullum crimen, nulla poena sine lege) and the principle that the criminal law must not be extensively construed to an accused’s detriment, for instance by analogy; it follows from this that an offence must be clearly defined in law. This condition is satisfied where the individual can know from the wording of the relevant provision and, if need be, with the assistance of the courts’ interpretation of it, what acts and omissions will make him liable.» EMD har senere slått fast at et straffebud må gi en klar definisjon av den straffbare handlingen og sanksjonene som kan idømmes. Vilkåret er oppfylt dersom den siktede ut fra ordlyden i bestemmelsen og rettspraksis kan forstå hvilke handlinger og unnlatelser som kan føre til straffansvar. Mindretallet i Rt. 2002s. 1069 ved dommer Skoghøy hadde en konsis oppsummering av EMD-praksis, når det gjelder fortolkningen av lovskravet:

”Det er et sentralt rettsstatsprinsipp at ingen kan straffedømmes uten hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 96. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i flere avgjørelser fra de senere år tolket Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 – som fastsetter at ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått – slik at den ikke bare forbyr tilbakevirkende strafferegler, men at den også stiller krav om at kriminalisering bare kan skje gjennom rettsregler, og at strafferegler ikke kan tolkes utvidende til tiltaltes ugunst, se for eksempel dom av 25. mai 1993 i saken Kokkinakis mot Hellas (avsnittene 52) ( EMD-1988-14307), dom av 22. november 1995 i saken S.W. mot Storbritannia (avsnittene 34-36) ( EMD-1992-20166) og dom av 22. november 1995 i saken C.R. mot Storbritannia (avsnittene 32-34) ( EMD-1992-20190). Domstolen har på dette grunnlag – av hensyn til forutberegnelighet for borgerne -oppstilt et krav om at lovbrudd må være klart definert ved rettsregler som er tilgjengelige for allmennheten. I de ovenfor nevnte avgjørelser er det fremholdt at dette kravet er tilfredsstilt når borgeren av ordlyden av den relevante bestemmelse, og om nødvendig ved hjelp av domstolenes tolking av den, kan vite hvilke handlinger eller unnlatelser som vil gjøre ham strafferettslig ansvarlig (« where the individual can know from the wording of the relevant provision and, if need be, with the assistance of the courts’ interpretation of it, what acts and omissions will make him criminally liable »). Lovskravet i Grunnloven § 96 har ikke vært tolket like strengt, men også etter denne finnes det en grense for hvor langt noen kan straffedømmes på grunnlag av effektivitets- eller formålsbestemte tolkinger, se nærmere Andenæs: Alminnelig strafferett, 4. utg. (1997), side 109 ff.”

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 15 inneholder også samme krav. Prinsippet om at ingen kan straffes uten etter hjemmel i lov er også nedfelt uttrykkelig i den nye straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 (ikke trådt i kraft ennå) § 14 som lyder Krav om lovhjemmel:

”Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov”.

Handlingene eller unnlatelsene som er belagt med straff og type straff (strafferamme), må følge klart av ordlyden til straffebestemmelser i lov, for at det skal være lov å dømme tiltalte. Straffetrusselen med angitt strafferamme må være fastsatt i lov. Gjerningsbeskrivelsen kan imidlertid være beskrevet i en forskrift, men her må selve straffehjemmelen med strafferammen følge av lov, og straffehjemmelen i lov må følgelig si at også overtredelse av bestemmelser ”i medhold av lov” også straffes. Rt. 1952 side 989 (Telefonsjikanedommen) er et eksempel på at manglende straffebestemmelse i lov medførte frifinnelse. Telefonsjikanedommen dreide seg om en dame som ble oppringt av en mann som lagde puste- og stønnelyder, og fortsatte å ringe hyppig og jevnlig over lengre tid. Spørsmålet i saken var om telefonterroristen kunne straffes. Den eneste straffebestemmelsen som kunne passe gjaldt utilbørlig opptreden på offentlig sted, men krenkelsen hadde skjedd hjemme i den private sfære hos kvinnen. Høyesterett mente at handlingen burde ha vært straffbar, men det var ikke hjemmel for å straffe telefonterroristen. Det var dermed et rettstomrom for krenkelse av privatlivets fred, som ble tettet da straffeloven § 390a om krenkelse av privatlivets fred kom i 1955. Oppsummeringsvis må straffebudet være såpass klart utformet at man på forhånd kan vite hvilke handlinger eller unnlatelser som er straffbare. Lovskravet innebærer også at den straffbare handling må være nokså presist beskrevet. Det er således ikke tilstrekkelig for å dømme i alle saker at det lages en generell straffebestemmelse; for eksempel at ”alle straffverdige handlinger kan straffes med fengsel inntil 21 år”. Således må straffebudet nevne relativt konkret hva slags gjerningsbeskrivelse og hvilken skyld som må foreligge, for at man kan dømmes. Videre vil det ved idømmelse av streng straff, være strengere krav til klarhet i ordlyden.

Man skal således være svært varsomme med å tolke straffebud utvidende, da straff er det mest inngripende som staten kan foreta seg overfor borger. I utgangspunktet må derfor ordlyden i straffebestemmelsen passe som hånd i handske for at man skal kunne dømmes. Imidlertid stiller ikke legalitetsprinsippet vilkår om absolutt klarhet i straffebudet, selv om en handlingsnorm må fremgå klart nok av straffebudet, og hvem den gjelder for, jf. Rt. 2001 s.1303:

”For ileggelse av straff gjelder ikke noe absolutt krav om at hjemmelen må være klar, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utgave, side 108 flg. Innen spesiallovgivningen må det likevel, når straffebestemmelsen generelt rammer overtredelse av påbud i eller i medhold av loven, kreves at det fremgår klart nok av den materielle bestemmelse at den stiller opp en handlingsnorm, og hvem den gjelder for”.

I Passbåtdommen Rt 1973 433 ble straffeloven § 422 som setter forbud mot å føre ”skip” i beruset tilstand anvendt på et forhold der en 17 fots passbåt med 115 hk motor ble ført i beruset tilstand. Selv om det ikke er naturlig å fortolke ”skip” med en mindre 17 fots passbåt, trakk skadeevnen ved den 115 hk motor som båten hadde, i retning av at passbåten likevel måtte anses for å være ”skip”.

Høyesterett vektla til grunn for en slik tolkning, sterke formålsbetraktninger om bestemmelsens formål om å avverge fare. Motsatt ble lagt til grunn i Elvebåtdommen (Rt. 1995 s. 1734), der elvebåten kun hadde en 4 Hk påhengsmotor, og således ikke kunne være ”skip”. Høyesterett la da til grunn at det ikke var ”tilstrekkelig grunnlag for en så sterkt utvidende tolkning av en straffebestemmelse”.

Dersom et straffebud skal kunne fortolkes utvidende, så må det være sterke samfunnsmessige beskyttelseshensyn som foranlediger at ordlyden strekkes, men kun i begrenset grad, jf. Rt. 2002 s.1722:

”Forsvararen har gjort gjeldande at omsynet til kravet i Grunnlova § 96 om at straff må ha heimel i lov, tilseier at straffelova § 48a må tolkast snevrare enn eg er komen til. Ho viser til at også føretaksstraff er meint som ein straffereaksjon. Det ligg ein klander frå samfunnet i bruk av straff, og ein kan derfor ikkje berre sjå på sjølve den økonomiske sanksjonen. Eg er einig i eit slikt utgangspunkt, men meiner at slike omsyn likevel ikkje kan få avgjerande vekt her. Lovgivaren har gitt ein lovregel som er tenkt å fange inn tilfelle der ei verksemd – ein aktivitet – blir driven vidare under ein endra selskapskonstruksjon. Dei mange skifta i eigarformer og eigartilhøve som skjer i det praktiske livet, tilseier at lova ikkje bør tolkast for snevert – men slik at ho fangar opp tilhøve som reelt sett bør løysast på same måten. Etter mitt syn gir lovteksten til § 48a samanhalden med førearbeida her tilstrekkeleg klar heimel for straff”.

På strafferettens område vil det dermed oppsummeringsvis være klare begrensninger i hvor langt en straffebestemmelse kan strekkes, selv om Høyesterett har åpnet for å kunne strekke noe på ordlyden når sterke samfunnsmessige beskyttelseshensyn tilsier det.