Likeartet realkonkurrens

Likeartet realkonkurrens er spørsmålet om flere like handlinger som følger etter hverandre i tid skal bedømmes som ett fortsatt forhold eller flere forhold til pådømmelse i samme sak. Likeartet realkonkurrens foreligger når gjerningsmannen har begått flere straffbare handlinger av samme art i en viss periode, f.eks. gjentatte innbrudd eller voldtekter. Ved likeartet konkurrens oppstår spørsmålet om alle de enkeltstående handlingene skal anses som en eller flere overtredelser av samme straffebud.

Hvis handlingene skjer i umiddelbar sammenheng, for eksempel flere slag og spark under en slåsskamp, så skal det naturlig nok anses som ett forhold av legemsfornærmelse etter straffeloven § 228, jf. Rt. 1912 s. 215:

”At de enkelte ved en og samme leilighed udøvede haandgribeligheder, naar de, skjønt samtlige faldende ind under samme straffebud, dog ikke er ganske ensartede, skulde sondres ud fra hverandre, saaledes at overfaldet opdeles i forskjellige strafbare forhold, forekommer mig helt unaturligt og uantageligt. Jeg mener saaledes, at hvis det in casu er saa, at tiltalte ved leiligheden baade har stødt til fornærmede, saa han faldt overende, og har slaaet ham i ansigtet med et træstykke, har man for sig et sammenhængende strafbart forhold og ikke to forskjellige”.

Selv om det går noen tid mellom handlingene, kan de etter omstendighetene bli bedømt som ett lovbrudd hvis det er naturlig å se dem som ledd i en sammenhengende virksomhet (såkalt fortsatt forgåelse).

Dersom en ansatt i en butikk hver dag stjeler fra forretningen over flere måneder, vil det normalt bli bedømt som ett tyveri. I Rt.1940 s.25 ble et tilfelle av ulovlig salg av flere tusen flasker øl over en treårsperiode ansett som ett lovbrudd. I Rt. 2002 s. 917 ble seksuelle overgrep mot egen datter ansett som et fortsatt straffbart forhold, selv om det var et opphold på åtte til ni måneder mellom overgrepene.

Rettspraksis legger således til grunn at enkeltstående like handlinger som oftest kan bedømmes som såkalt fortsatt forbrytelse. Avgjørende momenter vil være blant annet at det ikke er gått mye tid mellom hver enkelt handling, at de har skjedd i samme område eller på samme sted, at handlingene har felles forsett, samt at handlingen kan anses som en naturlig etterfølgende handling til forbrytelsene (eks. beføling i tilknytning til voldtekt), jf. Rt. 1994 s. 203:

”spørsmålet om vi står overfor ett fortsatt straffbart forhold eller enkeltstående lovovertredelser, beror på en helhetsvurdering, der sammenhengen i tid, tilknytning til samme sted, og et eventuelt felles forsett er momenter av betydning”.

Vurderingen om handlingene skal anses som ett fortsatt forhold vil her gå ut på om det er naturlig å betrakte hver enkelt handling som en avsluttet handling, og om den etterfølgende handlingen får karakter av gjentakelse (straffeskjerpende). Tidsmomentet mellom handlingene vil her kunne virke bestemmende for hva som er naturlig. Når handlingene er like, vil det naturlig nok ofte være felles forsett. Videre kan bevismessige hensyn tale for at påfølgende handlinger, ikke splittes opp i selvstendige straffbare forhold, dersom det er vanskelig å føre sikkert bevis for hvert enkelt tilfelle. Likevel vil det kunne ligge en begrensning i at det normalt skal dømmes for like mange forhold som det er fornærmede eller offentlige interesser på grunn av likeartet idealkonkurrens, jf. eksempelvis Rt. 1995 s. 1872.

I Rt. 2008 s. 118 ble følgende kriterier lagt til grunn:

“Som sammenhengende forbrytelse anses ikke bare lovovertredelser hvor loven gjennom sin beskrivelse tar sikte på en varig eller sammensatt virksomhet (« sammensatte forbrytelser » eller « kollektivforbrytelser »), men også straffbare handlinger som det av andre grunner er naturlig å se i sammenheng, se Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5. utgave 2004, side 366 med nærmere gjennomgang av rettspraksis. Spørsmålet avhenger av en helhetsvurdering, der de viktigste momentene er om det foreligger sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og om det foreligger felles forsett, se Rt-1998-1416 med henvisninger til tidligere rettspraksis”.

I Rt. 2008 s. 118 uttales for øvrig: “Det er i rettspraksis lagt til grunn at det for straffbare handlinger som blir ansett som en sammenhengende forbrytelse, ikke stilles de samme krav til individualisering av de enkelte handlinger i gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen som når de behandles som separate lovovertredelser, se Rt-1998-1416 og Rt-2001-38 (dommer Lunds votum)”.

Ved fortsatt forbrytelse vil man ikke stille like strenge krav til individualisering av forholdene etter strpl. § 252 første ledd nr. 4, slik at det vil være tilstrekkelig å tiltale noen for å ha begått ”flere innbrudd i perioden mars 2002- juni 2004”.