Straffri tilbaketreden

Forsøk avgrenses videre mot straffri tilbaketreden. Dersom man ombestemmer seg og bestemmer seg for å ikke utføre den planlagte forbrytelse, så kan man etter straffeloven § 50 heller ikke straffes for forsøk, dersom man av fri vilje avstår fra handlingen eller gjenoppretter enhver følge av handlingen – før man blir oppdaget. I straffeloven fra 2005 § 15 annet ledd står følgende:

”Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk”.

Straffeloven § 50 lyder: ”Forsøgets Strafbarhed bortfalder, saafremt den skyldige af egen fri Vilje enten afstaar fra den forbryderske Virksomhed, før endnu fuldendt Forsøg foreligger, eller forebygger den Følge, ved hvis Indtrædelse Forbrydelsen vilde være fuldbyrdet, forinden han endnu ved, at den forbryderske Virksomhed er opdaget”.

Bestemmelsen er obligatorisk, dvs. at det ikke er opp til domstolenes egen vurdering om ansvar bortfaller dersom vilkårene er oppfylt, men de må da frikjenne, jf ”strafbarhed bortfalder”. Videre retter bestemmelsen seg mot to ulike situasjoner; tilbaketreden fra fullendt og ufullendt forsøk

For at straffbarheten skal falle bort kreves at gjerningspersonen aktivt gjenoppretter alle skadelige følger av den eller de handlinger som er foretatt før han er oppdaget. En eventuell gjenopprettelse må derfor skje før gjerningsmannen vet at noen har oppdaget den forbryterske handling, og det er et vilkår for straffrihet at han ved sin handling faktisk forhindrer følgen. I ovennevnte eksempler må gjerningsmannen uten at noen er klar over forsøkshandlingene desarmere den riggede bomben før den går av og noen oppdager det, eller gi offeret tilstrekkelig motgift uten at offeret oppdager forsøket.

Dersom forbryteren gjenoppretter alle skadelige følger etter at han er oppdaget, skjer ikke tilbaketreden av egen fri vilje, og man skal i utgangspunktet straffes. I Tyster-kjennelsen i Rt. 1992 s. 1495 ble tiltalte likevel ansett for å ha oppfylt vilkårene i § 50, selv om han tystet og la alle kortene på bordet etter at han hadde blitt tatt for forbrytelsen. Høyesterett vektla nok her at tiltalte ikke bare gjenopprettet følgene av egen forbrytelse, men også ga opplysninger av stor samfunnsmessig verdi som førte til at den utenlandske hovedmann ble pågrepet:

“Når politiet i en sak som den foreliggende får nøyaktige opplysninger om en straffbar handling som planlegges gjennomført, vil politiet umiddelbart kunne søke å avverge handlingen. Forholdene kan imidlertid tilsi at politiet ikke griper inn på det tidligst mulige tidspunkt. En slik utsettelse kan ha betydning for spørsmål om jurisdiksjon og utlevering til Norge. Man kan også tenke seg at politiet i første omgang nøyer seg med å iverksette spaning med sikte på å kunne følge et narkotiparti frem til neste omsetningsledd. Etter mitt skjønn ville det være lite rimelig om de disposisjoner politiet velger å treffe med hensyn til tidspunktet for inngripen, skulle få betydning for straffbarheten. Til dette kommer at informanten i disse tilfellene bidrar til å hindre de skadelige følger av den straffbare handling. I denne saken ble de skadelige følger fullstendig forebygget. Man ligger for så vidt nær de tilfeller som § 50 annet alternativ direkte tar sikte på. Dette tilsier etter min mening at bestemmelsen får anvendelse også i et tilfelle som det foreliggende”.