Dokumentfalsk

Dokumentfalsk innebærer som regel forfalskning av underskrift, endring av et dokuments innhold, herunder kjøpesum, eller misbruk av skriftlig fullmakt. Å bruke falsk legitimasjon regnes også som dokumentfalsk. Dokumentfalsk omfatter også utstedelse av dokumenter med falske navn og falsk adresse. Dokumentfalsk begås ofte for å oppnå økonomisk gevinst, gjennom å bevise en rett, tillatelse, eller at en transaksjon har funnet sted. Reglene om dokumentfalsk gjelder både helt falske og forfalskede dokumenter, men ikke uriktig innhold i ekte dokumenter. Således vil feilopplysning i forbindelse med søknader, krav og lignende måtte straffes etter eventuelt andre straffebud.

Dokumentfalsk benyttes ofte til bedrageri etter straffeloven § 270, og det oppstår ofte spørsmål om man også skal dømmes for dokumentfalsk, etter læren om konkurrens. Bedrageribestemmelsen etter straffeloven § 270 første ledd nr. 1 kan imidlertid bare komme til anvendelse når den som er villedet utsettes for tap eller fare for tap. Dokumentfalsk vil således ofte inngå som forberedelseshandlinger til bedrageri, som i seg selv er straffbare som dokumentfalsk, uavhengig av om gjerningspersonen kan straffes for forsøk på bedrageri eller fullbyrdet bedrageri.

Reglene om dokumentfalsk finnes i straffeloven kap. 18. Formålet med reglene om dokumentfalsk er både å beskytte samfunnets interesse av at dokumenter har notoritet, og privates interesse i at navn og tillitt ikke blir misbrukt.

Straffeloven § 179 definerer et dokument som ”enhver Gjenstand, som i Skrift eller paa anden Maade indeholder et Tilkjendegivende, der enten er af Betydning som Bevis for en Ret, en Forpligtelse eller en Befrielse fra en saadan eller fremtræder som bestemt til at tjene som Bevis”. Som dokument regnes enhver tilkjennegivelse som er av betydning som bevis for en rett, en forpliktelse eller en befrielse fra en forpliktelse eller som fremtrer som bestemt til å tjene som bevis. Sagt på en annen måte er det uten betydning hva tilkjennegivelsen er skrevet på, måten tilkjennegivelsen er gjort på eller hva slags format som er brukt. Å endre et bilde i photoshop for å bruke bildet som bevis på en bestemt disposisjon vil således også anses som dokumentfalsk.

Når det gjelder datainformasjon ble det i BBS-dommen i Rt. 1991 side 532 uttalt:

«Det er i og for seg klart at uberettigede endringer av data etter omstendighetene kan rammes som benyttelse av falsk dokument, jf. drøftelsen i NOU-1985-31 side 11-12.»

Straffeloven § 180 regner også som straffbar dokumentfalsk når et dokument ” uberettiget udfyldes, eller naar ”Underskriften forskaffes” eller ved uberettiget bruk av ”ægte Segl, Stempel eller Merke”. Etter straffeloven § 181 er det også falskneri å utgi dokument i navnet til ikke eksisterende personer, eller gi en uriktig beskrivelse av stilling eller posisjon. Tanken bak er å ramme forfalskning av opplysninger om navn, stillinger eller opplysninger som gir et dokument større beviskraft eller notoritet.

Straffeloven § 182 rammer den som i rettsstridig hensikt benytter som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket dokument eller som medvirker til dette. Straffeloven § 182 og § 183 straffebud retter seg begge mot bruken av et falsk eller forfalsket dokument. Straffeloven § 185 gjelder selve forfalskningen eller anskaffelsen av falsk dokument, og § 186 gjelder forberedelse. Etter straffeloven § 185 er det forhøyet straff hvis man forfalsker en offentlig protokoll. Straffeloven § 187 rammer den som ødelegger egen underskrift eller dokument, for å fragå en forpliktende underskrift. Etter straffeloven § 188 rammes også som dokumentfalsk å flytte på godkjent nedsatte grensemerker. Straffeloven § 189 straffer den som i dokumenter oppgir uriktige hendelser, som dokumentet er ment å bevitne eller bekrefte.

I Rt. 1998 s. 217 ble en eksamensbesvarelse på videregående skole ansett som dokumentfalsk, hvor en kompis av den ene skrev og leverte inn besvarelsen i den annens navn.:

” I og med at eksamensbesvarelsen fullt ut er utarbeidet av B, er det ikke tale om noe forfalsket dokument. Det spørsmål saken reiser i forhold til straffeloven § 182 er således om den besvarelsen som ble levert inn, kan sies å være «eftergjort» i lovens forstand. At dokumentet ved dette ble benyttet som «ægte», kan ikke være tvilsomt. Språklig sett kan begrepet «eftergjort» forstås dithen at det på forhånd må foreligge et annet dokument som så blir ettergjort, og hvor det ettergjorte dokument deretter blir benyttet som ekte. Straffeloven § 182 kan imidlertid ikke fortolkes på denne måten. Det er hevdvunnen oppfatning i juridisk teori at et dokument er ettergjort når det gir inntrykk av å være utstedt av en annen enn den som i realiteten har utferdiget det, se blant annet Kjerschow, Straffeloven med kommentar (1930) side 479 og side 487-488 og Bratholm/Matningsdal, Straffeloven med kommentarer (1995) side 406-407”.

”Jeg har vanskelig for å se at disse omstendigheter fratar eksamensbesvarelsen karakteren av å være ettergjort i straffelovens forstand. Det avgjørende må etter min mening være at besvarelsen, ved at As eksaminandnummer ble påført, ga et feilaktig inntrykk av å være utarbeidet av ham. Når dette nummeret ved hjelp av de eksisterende prosedyrer uten tvil ville knytte besvarelsen til A, kan det ikke være avgjørende at den ikke var påført As navn”.