Bedrageri

Bedrageri tilhører formuesforbrytelsene, og er sammen med tyveri og underslag også en vinningsforbrytelse, hvor formålet er å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Ved bedrageri skaffes en slik uberettiget vinning gjennom å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse hos fornærmede på rettsstridig måte.

Bedrageribestemmelsen er nedfelt i straffeloven § 270.

”§ 270. For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning (1) ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for, eller (2) ved bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning, ved endring i data eller programutrustning eller på annen måte rettsstridig påvirker resultatet av en automatisk databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen. Straffen for bedrageri er bøter eller fengsel inntil 3 år. Medvirkning straffes på samme måte”.

Det sentrale ved bedrageribestemmelsen er at fornærmede forledes av gjerningsmannen til å begå en handling som volder tap eller fare for tap, gjennom en villfarelse. For å dømmes for bedrageri må det være årsakssammenheng mellom villfarelsen og fornærmedes tapsbringende handling, slik at villfarelsen er årsak til den tapsbringende handling.Dersom tap eller fare for tap voldes noen andre enn den som utsettes for villedningen, kan man normalt ikke straffes for bedrageri, jf. Rt. 2009 s. 404:

”Tingretten har i samsvar med grunnlaget for tiltalebeslutningens post I lagt til grunn at A forsøkte å forlede namsmannen, mens det var Lindorff AS som var utsatt for fare for tap. Domfellelse etter § 270 første ledd nr. 1 krever at tap eller fare for tap voldes den som forledes til en handling, eller den han handler for”.

Sagt på en annen måte lures fornærmede til å betale eller på annen måte berike gjerningspersonen eller andre gjennom å overdra eiendomsretten til penger, gjenstander eller rettigheter, som han uten villfarelsen ellers ikke hadde gjort. Bedragerihandlinger utføres ofte etter at fornærmede har fått tillitt til gjerningspersonen eller et dokument eller annen informasjon, som medfører at han stoler på at en overført berikelse til gjerningspersonen eller andre vil være til fornærmedes eller andres fordel. I dagligtalen brukes gjerne ordet svindel. Det er tilstrekkelig at det er fare for tap for at bedrageri skal være fullbyrdet, så lenge den villedende handling er gjennomført, jf. Rt 1986 s. 1076 og Rt 1990 s. 55.

Imidlertid må det være et økonomisk tap gjennom tap av penger, rettigheter eller gjenstander som har en økonomisk verdi som voldes gjennom handlingen eller fare for et slik økonomisk tap. Tap” forstås således som formuestap. Tap av ære, miste ansikt og liknende vil ikke være tilstrekkelig for at det kan rammes av bedrageribestemmelsen.

Etter bedrageribestemmelsen likestilles unnlatelse av å handle med en aktiv handling, dersom fornærmede gjennom gjerningspersonens passivitet forledes til tap eller fare for tap. Dersom man eksempelvis er uføretrygdet og blir frisk, vil det være trygdebedrageri å unnlate å melde fra om at man ikke lenger er syk.

Bedrageri må avgrenses mot underslag etter straffeloven § 255 og ulovlig midlertidig besittelseskrenkelse etter straffeloven § 392. Dersom man får rådigheten over en ting som helt eller delvis tilhører en annen gjennom en villfarelse, og man utnytter denne, og overleveringen ikke tar sikte på å overdra eiendomsretten til gjenstanden, legger praksis til grunn at dette skal bedømmes som underslag, jf. Rt. 1970 s. 650:

”Etter denne forklaring har domfelte tilegnet seg en annens mappe i vinnings hensikt etter at han ved en misforståelse hadde fått den utlevert. Dette rammes av straffelovens § 255. Om domfelte også muligens har forledet betjeningen til å utlevere mappen ved å utnytte eller fremkalle misforståelsen, endrer ikke dette. Straffelovens § 270 anvendes ikke ved siden av straffelovens § 255, jfr. Skeie: Strafferett II side 309/310”.

Det klassiske bedrageri er ved kjøp og salg, der man lures til å kjøpe noe som ikke har de egenskaper som tydelig er lovet. I dagens avanserte samfunn er det imidlertid flere typer av avanserte former for bedrageri, og Økokrim nevner blant annet disse eksemplene på sine nettsider: forsikringsbedrageri, subsidiebedrageri, fakturabedrageri, ”Nigeria-bedrageri,” investeringsbedrageri, kredittbedrageri /lånebedrageri, kredittkortbedrageri, identitetsbedrageri og timeshare-bedrageri. I tillegg kan nevnes spillbedrageri, innsamlingsbedrageri, kataloghaivirksomhet mv.

I avtaleretten har man et vern mot svik, som medfører at man kan kreve avtalen ugyldiggjort etter avtalelovens regler eller fastholde kontrakten og kreve ertstatning eller heving etter kontraktsrettsligeregler i blant annet kjøpsloven. Det er klart at all svikaktig opptreden ved inngåelse eller gjennomføring av kontrakter ikke kan anses som strafferettslig bedrageri, dersom typisk selger fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse hos kjøper til å oppnå en høyere pris. Bestemmelsen inneholder derfor en rettsstridsreservasjon, hvor det kun er rettsstridige handlinger som kan straffes.

Det er akseptert at man som forhandlingstaktikk kan ”lyve” og si at man ikke vil gå over en viss grense, selv om man faktisk er villig til å betale mye mer. Det er også tillatt med noe overdreven reklame eller opphaussing av et produkt. Man begynner å nærme seg bedrageri dersom man gir spesifikke opplysninger som bevisst gis uriktig, og disse opplysningene er årsak til at kontrakt kommer i stand. Hvor grensen går mellom svikaktige handlinger som aksepteres, og handlinger som anses som bedrageri eller svindel, vil måtte bero på en konkret vurdering, ut fra det som til enhver tid kan aksepteres ut fra de forventninger og tillitt man kan og bør ha til mennesker utfra deres profesjonalitet og forkunnskaper.

Lite bedrageri («naskeribedrageri») straffes etter straffeloven § 391 a tredje ledd, dersom «straffskylden må regnes for liten på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdier og forholdene for øvrig, » jf. straffeloven § 391 a første ledd.

Enkelte særlige bedragerihandlinger vil reguleres som lex specialis av særlige straffebud, selv om et slikt spesialbedrageri også vil kunne falle innenfor gjerningsbeskrivelsen i den alminnelige bedrageribestemmelsen i straffeloven § 270. Eksempler er forsikringsbedrageri, som er regulert i straffeloven § 272. Såkalt hotellbedrageri er regulert i straffeloven § 402. Momsbedrageri er regulert i merverdiavgiftsloven § 72. Skattesvik og tollsvik vil rammes av bestemmelsen i straffeloven § 406 som er en forseelse. Disse kan ikke anvendes i konkurrens med straffeloven § 270, slik at det må velges enten eller, da bestemmelsene beskytter samme interesser og retter seg mot samme sider av den straffbare handling. Trygdejuks straffes imidlertid etter bedrageribestemmelsen, da det i folketrygdloven av 1997 ble lagt til grunn at forledning for å få ytelser fra staten skulle ansees som bedrageri etter straffeloven § 270. Den som sprer uriktige eller villedende opplysninger for å påvirke priser på varer, verdipapirer eller andre gjenstander (ulovlig prispåvirkning) kan straffes etter straffeloven § 273.

Medvirkning til bedrageri er straffbart. Forsøk på bedrageri er straffbart, unntatt ved naskeribedrageri som er en forseelse, jf. straffeloven § 49 annet ledd. Skyldkravet for simpelt bedrageri etter straffeloven § 270, grovt bedrageri etter straffeloven § 271 og ”naskeribedrageri” etter straffeloven § 391 a er forsett og vinnings hensikt, jf. straffeloven § 40. Bedrageribestemmelsen har et såkalt subjektivt overskudd. I tillegg til at hele gjerningsinnholdet må være forsettlig overtrådt, kreves vinnings hensikt. Dersom vinnings hensikt mangler, kan straffeloven § 294 nr. 1 om forledelse til formuestap anvendes. Overtredelser av straffeloven §§ 270 og 271 straffes også når gjerningspersonen har handlet grovt uaktsomt, jf. straffeloven § 271 a. Simpel uaktsomhet er ikke tilstrekkelig, men i slike tilfeller kreves ikke vinnings hensikt, jf. Rt. 1999 side 874. Databedrageri etter straffeloven § 270 første ledd nr. 2 skiller seg fra vanlig bedrageri ved at det ikke er et krav om at det er en person som direkte forledes, samt at det er uvesentlig hvem tapet eller faren for tap rammer. Bestemmelsen gjelder bedrageri som skjer ved ”en automatisk databehandling”. En datamaskin eller elektronisk datasystem kan således gjennom manipulasjon av data (hacking mv.) lures til å utbetale penger eller overføre rettigheter mv. Et eksempel er uberettiget bruk av andres kredittkort eller debetkort i situasjoner hvor slike kort ikke kontrolleres av mennesker. Misbruk av bankkort til direkte uttak skal derimot straffes som tyveri, jf. Ot.prp. nr. 35 (1986-87) side 26. I Straffelovrådets utredning s. 33 er det sagt følgende: ”Første alternativ i gjerningsbeskrivelsen gjelder « bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning ». Dersom opplysningen blir gitt til en person som derved føres bak lyset og forledes til en tapbringende disposisjon, går forholdet inn under den nåværende bedrageribestemmelse (§270 nr. 1 i utkastet). Blir den uriktige opplysning av gjerningsmannen direkte matet inn i datamaskinen, er det bestemmelsen i §270 nr. 2 som kommer til anvendelse. … Straffelovrådet mener at forholdet har så stor likhet med det vanlige bedrageri at det bør behandles sammen med dette. »