Siktedes og tiltaltes forklaring

Under etterforskningen kan Politiet etter straffeprosessloven § 230 la oppta forklaring fra mistenkte, men Politiet kan ikke pålegge noen å gi forklaring. Forklaringen skal skrives ned, leses opp til vedtakelse og så vidt mulig forelegges avhørte til underskrift. Dersom avhørte ønsker det, kan gjennomlesing tre i stedet for opplesing. Krever han endringer, skal disse foretas ved tilføyelse til rapporten. Har det ikke vært anledning til å skrive ned forklaringen på stedet, skal det gjøres snarest mulig. Av rapporten må det kunne ses om de former loven foreskriver, er iakttatt.

Etter straffeprosessloven § 231 kan norske utenrikstjenestemenn etter begjæring fra påtalemyndigheten oppta forklaringer i utlandet, dersom det er adgang til det overfor den fremmede stat. Forklaringene opptas så vidt mulig etter de regler som gjelder for politiavhør, og likestilles med forklaringer opptatt av politiet.

Det følger av straffeprosessloven § 232 at mistenkte før det foretas avhør skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Siktede har ikke plikt til å forklare seg for retten, idet det etter norsk rett og etter menneskerettighetene gjelder et forbud mot selvinkriminering, dvs. forbud mot å tvinges til å bidra til egen domfellelse. Forbudet mot selvinkriminering er innfortolket i EMK art. 6 og uttrykkelig nedfelt i FN-Konvensjonen om Sivile og Politiske rettigheter art. 14 nr. 3 g, der det er slått fast at siktede ikke skal ”bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig”. Den som er pågrepet skal likevel snarest mulig gis adgang til å å forklare seg for politiet etter reglene i §§ 230, 232, og 233. Som følge av siktede ikke behøver å forklare seg, spør retten derfor etter § 91 kun om siktede er villig til å forklare seg. Er han villig til å gi forklaring, oppfordres han til å forklare seg sannferdig. Reglene i § 92 gjelder tilsvarende. Er siktede under 18 år, bør vergen som regel gis anledning til å være til stede under avhøret og til å uttale seg. § 180.

Siktede avhøres først av rettens leder. Rettens øvrige medlemmer, påtalemyndigheten og forsvareren har deretter adgang til å stille spørsmål til siktede. Siktede har lov til å ha forsvarer til stede, men skal ikke rådføre seg med forsvarer før siktede besvarer spørsmålene fra retten eller påtalemyndigheten.

I straffeprosessloven § 93 annet ledd er det imidlertid adgang for rettens leder å gjøre siktede oppmerksom på at dersom siktede nekter å svare, eller forklarer seg forbeholdent, kan han taushet eller unnvikenhet bli ansett for å tale mot ham. Bestemmelsen har sammenheng med forbudet mot selvinkriminering etter EMK art. 6. Det er opptil påtalemyndigheten å bevise straffeskyld, og siktede er ikke forpliktet til å si noe som eventuelt kan brukes mot ham. Retten vil likevel normalt gjøre tiltalte oppmerksom på at det vil kunne tale mot ham å ikke ville forklare seg.

Dersom siktede innrømmer å ha foretatt den handling undersøkelsen gjelder, skal han spørres om han erkjenner seg skyldig til straff. Har han gitt en uforbeholden tilståelse og saken kan pådømmes ved tilståelsesdom, spørres han om han samtykker i slik pådømmelse.