Andre unntak fra vitneplikten

Etter straffeprosessloven § 124 kan et vitne nekte å svare på spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. Bestemmelsen samsvarer i utgangspunktet med forvaltningsloven § 13 som fastsetter taushetsplikt for forretnings- eller driftshemmeligheter i forvaltningssaker. Retten kan likevel etter annet ledd pålegge vitnet å forklare seg når den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd. I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare skal meddeles retten selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Redaktøren av et trykt skrift kan etter straffeprosessloven § 125 nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Bestemmelsen er et uttrykk for kildevernet som gjelder i journalistikken, og som anses som beskyttelsesverdig for at pressen skal få tilgang til informasjon og kunne belyse problemstillinger offentlig i samfunnets interesse. Av den grunn følger av straffeprosessloven § 125 annet ledd at andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for et forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri, er beskyttet på samme måte som redaktøren. Bestemmelsene gjelder etter fjerde ledd tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.

Det er viktig å presisere at bestemmelsen bare gjelder opplysning om navnet på kilden, slik at man vil være pliktig til å gi andre opplysninger omkring en kilde, så lenge ikke kilden kan røpes av opplysningene. I straffeprosessloven § 125 tredje ledd er det nedfelt et unntak om at retten etter en samlet vurdering likevel kan pålegge vitnet å oppgi navnet på en kilde, når ”vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring”. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet. Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.

Straffeprosessloven § 117 nedlegger forbud mot at retten tar imot vitneforklaring om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Kongen (dvs. Regjeringen) må i så tilfelle gi tillatelse, som kan gis under betingelse av at vitnesbyrdet bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. Det må være snakk om opplysninger som ikke finnes i allment tilgjengelige kilder og som faktisk holdes hemmelig av staten av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, jf. Rt. 1986 s. 536.