Tiltalekompetanse

Tiltalekompetanse er et krav om at kompetent myndighet innenfor politi og påtalemyndighet må ha tatt ut tiltale, hvilket vil si at en person på kompetent nivå i Påtalemyndigheten i forhold til den eller de forhold det er tatt ut tiltale for, må ha skrevet under på tiltalebeslutningen.

En tiltale vil måtte avvises, dersom tiltale ikke er tatt ut (dvs. undertegnet) av rett påtalemyndighet (dvs. politi, statsadvokat eller riksadvokat). Reglene har sin begrunnelse i at jo mer alvorlig tiltalen er, jo høyere opp i påtalemyndigheten bør spørsmålet om å ta ut tiltale avgjøres for å sikre at beslutning om tiltale er riktig og klarert ut. Kravet om at tiltale er tatt ut av riktig person i Påtalemyndigheten (kompetent myndighet), er en absolutt prosessforutsetning, hvilket innebærer at dersom det i en tiltalebeslutning er tatt med forbrytelser som den som har tatt ut tiltalen ikke er kompetent til å ta ut tiltale for, må den delen av tiltalen som den som tok ut tiltale ikke var kompetent for, avvises.

Hvem som har tiltalekompetansen av Kongen i statsråd, Riksadvokaten, Statsadvokaten og Politiet er regulert i straffeprosessloven § 64-67. Grovt forenklet kan man si at jo mer alvorlig forbrytelse, jo høyere opp i Påtalemyndigheten må tiltalebeslutningen være gjort i henhold til de tiltalekrav som loven fastsetter.

Etter straffeprosessloven § 67 første ledd kan Politiet etterforske og reise siktelse i alle saker, herunder begjære rettens avgjørelse om bruk av tvangsmidler etter kap 14-17 og anke slike avgjørelser.

Når det gjelder kompetanse til å ta ut tiltale, har Politiet også tiltalekompetanse i alle saker om forseelser, i alle saker som ikke kan medføre straff i mer enn 1 år, samt i noen forbrytelsessaker. Hvem som tar ut tiltalen bestemmes etter strafferammen for det man tiltales for. Hvis forholdet faller inn under straffalternativer som gir en generell utvidelse av strafferammen, legges denne til grunn, jf. Rt. 1946 s. 345. I de mest alvorlige forbrytelsene har ikke politiet tiltalekompetanse. Det vil si kompetanse til å ta ut tiltalebeslutning.

Etter straffeprosessloven § 67 annet ledd er utgangspunktet at politiet har tiltalekompetanse i alle saker om forseelser og saker som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn ett år. Videre har politiet kompetanse til å reiser tiltale i visse forbrytelser som er uttømmende angitt i bestemmelsens bokstav c, eksempelvis legemsfornærmelse, underslag, tyveri, bedrageri, heleri. Det vil si at grovt sett så må tiltalen for alvorlige forbrytelser som voldtekt, drap, legemsbeskadigelse, ran mv. tas ut av den høyere påtalemyndighet, dvs. statsadvokatembetet.

Etter straffeprosessloven § 67 tredje ledd er politiets tiltalekompetanse i annet ledd gitt til politimesteren. Imidlertid kan politimesteren med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten beslutte at andre tjenestemenn med juridisk embetseksamen skal ha slik påtalemyndighet (såkalt delegert påtalekompetanse). En politiadvokat som har tjenestegjort flere år i politiet, vil normalt kunne få påtalekompetanse.

Statsadvokatene har etter straffeprosessloven § 66. kompetanse til å ta ut tiltale “i saker om forbrytelser når det ikke hører under Kongen i statsråd, riksadvokaten eller politiet”. Kompetansen er altså negativt avgrenset.

Riksadvokatens kompetanse er regulert i straffeprosessloven § 65, og avgjør etter denne bestemmelsen spørsmålet om tiltale når det gjelder forbrytelser som “ kan straffes med fengsel inntil 21 år,” forbrytelser mot straffeloven kap 8, 9 eller 10 eller §§ 135, 140, 142 og 144, samt forbrytelser ved trykt skrift eller i kringkastingssending, unntatt forbrytelse mot straffeloven § 204 og § 204 a. Kongen i statsråd avgjør spørsmålet om tiltale når det gjelder straffbare handlinger i tjenesten av embetsmenn og andre tjenestemenn tilsatt av Kongen etter straffeprosessloven § 64.