Endring av tiltalen fra aktor

Før hovedforhandling har begynt er utgangspunktet etter straffeprosessloven § 253 at aktor har full adgang til å endre før hovedforhandlingen, med mindre endringen skjer så kort tid før hovedforhandling at det etter en vurdering av sakens omfang, kompleksitet og betydning for tiltalte utgjør en begrensning i forhold til tiltaltes rett til å kunne forberede sitt forsvar, jf. EMK art. 6. Dersom endringen ikke medfører at tiltaltes forsvar blir urimelig svekket, kan slik endring etter straffeprosessloven § 253 gjøres ”ved et tillegg til tiltalebeslutningen eller ved ny tiltalebeslutning i stedet for den tidligere”.

Selv om det er tatt ut gyldig tiltale, kommer det fra tid til annen frem opplysninger under bevisføringen for retten, som medfører at det faktiske grunnlaget for tiltalen må endres under rettens forhandlinger. Når det faktiske grunnlaget for tiltalen endres, så vil det også dukke opp spørsmål om forholdet skal rammes av et annet straffebud.

Spørsmålet om å tillate endring av tiltalen fra aktoratet har sitt rettslige grunnlag i straffeprosessloven § 254.

”Under hovedforhandlingen kan aktor frafalle enkelte tiltaleposter eller tiltalen i sin helhet. Hører spørsmålet om tiltale under Kongen eller riksadvokaten, krever frafallelse likevel samtykke fra riksadvokaten. Med samtykke av retten kan påtalemyndigheten utvide tiltalen til andre straffbare forhold, såfremt tiltalte samtykker i det eller gir en uforbeholden tilståelse som styrkes ved de øvrige opplysninger. Andre endringer i tiltalebeslutningen kan foretas av påtalemyndigheten eller den som møter på dens vegne. Tiltalte skal gis en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret. Den som møter for påtalemyndigheten, skal gi tiltalebeslutningen påtegning om de endringer som foretas”.

Aktoratet kan endre tiltalen til gunst for tiltalte før hovedforhandlingen etter straffeprosessloven § 72 eller under hovedforhandlingen etter straffeprosessloven § 254. Det skal avsies frifinnelsesdom for eventuelle deler av tiltalen som frafalles etter straffeprosessloven § 73. Endringer til skade for tiltalte kan aktor etter straffeprosessloven § 254 annet ledd bare gjøre dersom den tiltalte samtykker i endringen, eller dersom tiltalte gir en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysningene i saken.

Bestemmelsen skiller i straffeprosessloven § 254 tredje og fjerde ledd mellom utvidelser i tiltalen til “andre straffbare forhold” og “andre endringer”. Hovedregelen er at møtende aktor fritt kan gjøre endringer i tiltalen, men at dette er begrenset til å gjelde “samme forhold”. Dersom det ikke er ”samme forhold” vil det kun være retten som eventuelt kan gå utover de forhold tiltalen gjelder dersom ikke forholdet endrer strafferettslig karakter, som beskrevet nedenfor under ”Rettens adgang til å gå utenfor tiltalen”.

Straffeprosessloven § 38 stenger ikke for en utvidelse av tiltalebeslutningen/siktelsen forut for hovedforhandlingen, og heller ikke under hovedforhandlingen dersom vilkårene for endring for øvrig er til stede, jf. § 254 annet og tredje ledd. Det følger av § 38 første ledd at retten er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter og kan legge til grunn det faktum den selv finner bevist, og avsi dom i henhold.

Retten kan for eksempel domfelle for en handling begått på natten utenfor en bar, selv om det i tiltalebeslutningen er angitt at handlingen skjedde på kvelden i en bar. Den tiltalte kan videre dømmes for medvirkning (dersom medvirkning omfattes av den aktuelle bestemmelse), selv om gjerningsmannen i følge tiltalebeslutningen er ansett som hovedmann.

Etter straffeprosessloven § 254 fjerde ledd skal tiltalte ved endring gis en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret, jf. straffeprosessloven § 285 annet ledd om at retten skal gi adgang til å avhjelpe feil som hindrer fremme av saken, og innrømme den nødvendige utsettelse.

Rettens adgang til å gå utenfor tiltalen

Det er påtalemyndigheten som skal avgjøre hva man skal tiltales for, og domstolene som skal ta stilling til anklagene. Det er et viktig skille mellom rettens dømmende funksjon og påtalemyndighetens anklagende funksjon, og det er således begrensninger i hvor langt retten kan gå utenfor tiltalen fra påtalemyndigheten. Anklageprinsippet etter straffeprosessloven § 63 tilsier at retten ikke bør ha kompetanse til å ta opp andre forhold enn det tiltalen gjelder.

Straffeprosessloven § 252 krever at tiltalebeslutningen skal individualisere den straffbare handling.

§ 252. Tiltalebeslutningen skal være underskrevet og datert og inneholde: betegnelse av domstolen, tiltaltes navn og bopel, opplysning om hvilket straffebud som påstås anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av tiltalebeslutningen fremgå at vilkårene for offentlig påtale foreligger. Blir det gjort gjeldende andre krav enn straff, skal det opplyses om dette. Fremmer påtalemyndigheten krav etter § 427, skal den så langt mulig angi kravets størrelse.

Tiltalebeslutningen skal angi hvilke straffebud som påstås overtrådt, samtidig som tiltalebeslutningen også skal inneholde en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Formålet med tiltalebeslutningen er å individualisere det straffbare forhold og sette de faktiske rammene for det saken skal dreie seg om.

Retten kan derfor normalt ikke gå særlig utenfor det faktiske straffbare forhold som tiltalen oppstiller, jf. straffeprosessloven § 38:

§ 38 Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen. Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått. Straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1, kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning eller mortifikasjon. Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret.

Regelen i straffeprosessloven § 38 er den samme ved tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 og der forelegg trer i stedet for tiltalebeslutning etter straffeprosessloven § 268. Men tiltalebeslutningen er bare et partsinnlegg – retten må kunne legge andre faktiske omstendigheter til grunn og trekke inn andre straffebestemmelser.

Retten har likevel en viss adgang til å se hen til andre sider av gjerningsbeskrivelsen i en tiltalebeslutning under nedenstående nærmere omstendigheter, samt anledning til å anvende andre straffebud enn det som fremkommer av tiltalebeslutningen.