Adgang til å gå utenfor tiltalens angivelse av faktum

Retten er etter straffeprosessloven § 38 ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Hvis retten finner det bevist at et ran skjedde torsdag og ikke fredag, så kan retten dømme ut fra at ranet skjedde torsdag, selv om tiltalen gjelder ran på en fredag. Står det feil klokkeslett, er retten ikke bundet av det. Viser det seg at en hendelse skjedde i Larvik i stedet for i Skien, så kan retten legge det til grunn, med mindre det blir snakk om et nytt straffbart forhold.

Retten har således adgang til å dømme basert på et noe annet faktum enn det som er tids- og stedfestet i tiltalen, så lenge det ytre sett fortsatt er klart at det er det samme forhold som tiltalen gjelder som pådømmes, jf. Rt. 1985 s. 516 (s. 517):

”Pådømmelsen skal gjelde den begivenhet eller det forhold i den ytre verden som tiltalebeslutningen tar sikte på. Forandringer som holder seg innenfor disse grenser, har domstolene adgang til og dermed plikt til å ta hensyn til og legge til grunn for pådømmelsen.” (Rt. 1985 s. 516 (517)).

Rt. 1996 s. 364 illustrerer at det kan være samme forhold selv om domfellelsen ikke knyttes til nøyaktig samme tidspunkt i hendelsesforløpet, og selv om lovanvendelsen endres. I Rt. 1996 s. 364 var spørsmålet om forledelse av ansatte ved sosialkontoret til å la være å fremsette krav om refusjon i utbetalte trygdeytelser, er samme straffbare forhold som forledelse til urettmessig utbetaling. Tiltalen i saken var begrenset til at tiltalte hadde forledet sosialkontoret til urettmessig betaling, men herredsretten fant det ikke bevist at tiltalte visste at han kom til å få sykepenger. Han ble i stedet dømt for å ha forledet de ansatte ved sosialkontoret til å la være å fremsette krav om refusjon i utbetalte trygdeytelser gjennom å tie om senere sykemelding. Dersom denne fortielsen av sykemeldingen var et annet forhold enn tiltalen gjelder, kunne retten ikke dømme etter tiltalen. Høyesterett kom til at det var ”tale om samme straffbare forhold”.

Høyesterett tiltrådte herredsrettens begrunnelse som vektla at endringen ikke endret det straffbare forholds identitet: ”Det dreier seg fremdeles om samme sakskompleks. Tiltaltes rettsstridige forledelse har skjedd på samme måte. Det er nær sammenheng mellom utbetaling av stønad og refusjon, og bevisførselen har dreiet seg om såvel utbetalingen som de manglende refusjonskrav. Videre er det voldte tap eller fare for tap, som følge av den handling de ansatte er forledet til, det samme”.

Det følger av straffeprosessloven § 38 første ledd annet punktum at retten kan prøve om det foreligger faktiske omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen, ”bare når den finner særlig grunn til det”. Retten er derfor ubundet av tiltalens beskrivelse av den straffbare handlings omfang, dersom retten finner særlig grunn til å legge til grunn at forholdet rent faktisk er av et slikt omfang at det bør kvalifisere til et strengere straffebud. Hvis retten finner det bevist at tiltalte hadde befatning med større mengder narkotika, hadde stjålet mer penger enn det som står i tiltalen, så kan retten legge det til grunn, dersom den finner særlig grunn til det.

Imidlertid kan retten ikke bygge på operative fakta som i tid vil ligge før eller etter det faktiske forholdet som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Retten kan derfor ikke dømme for heleri hvis han er tiltalt for tyveri, og heller ikke etter vegtrafikkloven § 22 annet ledd (etterfølgende alkoholnytelse) hvis tiltalen er promillekjøring etter vegtrafikkloven § 22 første ledd.