Adgang til å dømme utenfor tiltalens straffebestemmelser

Retten har et selvstendig ansvar for rettsanvendelsen, og er ubundet av tiltalens henvisninger til straffebud og fremsatte påstander. Dersom retten ikke kunne ha endret anvendelsen av straffebud, ville retten ha vært avskåret fra å oppnå fellende straffedom for forhold som etter bevisvurderingen er straffbart, jf. Rt. 1981 s. 1028 (s. 1029).

Retten kan fritt foreta subsumsjonsendringer innenfor samme forhold først og fremst ved gradsforbrytelser, som å dømme for grovt tyveri i stedet for simpelt tyveri, eller anse forholdet som naskeri. Ved gradsforbrytelser (simpelt tyveri og grovt tyveri) konsumerer det strengeste straffebudet alltid det mindre strenge, slik at man bare dømmer etter det strengeste som kan ramme forholdet. Så lenge det kun blir et spørsmål om subsumsjon (altså faktum er det samme, bare regelen endres), så kan retten kan selv anvende et strengere eller mildere straffebud for samme forhold, jf. straffeprosessloven § 38 annet ledd:

”Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt”.

En sentral begrensning i å subsumere faktum under et annet straffebud, ligger i at retten må holde seg innenfor noenlunde samme straffbare forhold som tiltalebeslutningen gjelder, dvs. at forholdets rettslige identitet ikke må endres. Dersom retten tenker å anvende et annet straffebud enn det er reist tiltale for (f.eks. dømme for et straffebud som verner personlig integritet i stedet for offentlig interesse), vil retten være avskåret fra å anvende dette straffebud dersom det nye straffebudet beskytter andre interesser enn straffebudet i tiltalen. Er det straffebud som ikke er tatt inn i tiltalen satt til å beskytte en annen interesse, vil det straffbare forhold normalt ha endret karakter. Retten vil her måtte foreta en helhetlig skjønnsmessig vurdering som bygger på flere forhold, jf. Rt. 1989 s. 1336 og Rt. 1994 s. 1264.

En slik begrensning om at det alternative straffebudet må verne samme interesse som straffebudet i tiltalen, gjelder både når det er tale om å dømme etter en annen straffebestemmelse i stedet for den som er angitt i tiltalebeslutningen, og når det gjennom såkalt idealkonkurrens er tale om å dømme etter en eller flere straffebestemmelser i tillegg til dem som er nevnt i tiltalebeslutningen. I Rt. 1980 s. 360 ble det slått fast at det ikke kan anvendes et annet straffebud dersom det verner en annen interesse i det en slik sumbsumsjonsendring vil være i strid med anklageprinsippet, som sier at det er påtalemyndigheten som tar ut tiltalen, jf. straffeprosessloven § 63. Det er etter anklageprinsippet i straffeprosessloven § 63 Påtalemyndigheten som skal ta ut tiltale og fremme anklage mot gjerningspersonen. I Rt. 1980 s. 360 lot man være å dømme etter straffeloven § 239 for uaktsomt drap, siden tiltale var tatt ut etter vegtrafikkloven § 31, jf. § 3, om uaktsom ferdsel i trafikken: ”Vegtrafikklovens § 3, som er den sentrale bestemmelsen i tiltalebeslutningen, tar sikte på å skape trygghet og orden i trafikken. Når det sies at enhver skal ferdes varsomt i trafikken slik at det ikke voldes skade, er den også et vern mot personskade. Påbudet har dog ikke primært karakter av en bestemmelse til vern av private interesser, og det gis ingen fornærmet i straffeprosessuell forstand. Straffelovens § 239 står i denne lovens kapittel om forbrytelser mot liv, legeme og helbred, og dens direkte formål er å verne disse goder. Ut fra dette må man etter min oppfatning si at de to bestemmelsene verner forskjellige interesser og således har ulike strafferettslige siktemål. I det tilfellet som her foreligger, føyer retten til, når den feller etter straffelovens § 239, et annet karakteristisk trekk ved handlingen enn det påtalemyndigheten har reist tiltale for. Annerledes ligger saken an når det dømmes etter straffelovens § 258 hvor tiltalen gjelder § 257. Bestemmelsene om grovt og simpelt tyveri har de samme karakteristika, og representerer gradsforskjeller innenfor samme forbrytelseskategori. Retten har således etter min oppfatning dømt tiltalte for et forhold som rettslig er av annen karakter enn det tiltalen gjaldt. Det ligger under påtalemyndigheten å avgjøre om de sider ved handlingen som straffelovens § 239 kan knyttes til, skal gjøres til gjenstand for forfølgning. Dersom denne kompetanse tillegges domstolene, får disse etter mitt syn en anklagemyndighet som jeg ikke kan anse forenlig med straffeprosesslovens prinsipielle holdning. Jeg tilføyer at dette syn på den annen side vil ha den konsekvens at en dom som bare har tatt standpunkt til en tiltale etter vegtrafikkloven, ikke vil være til hinder for en senere forfølgning etter straffelovens § 239”.

Forholdets rettslige identitet vil i utgangspunktet endres f.eks. dersom tiltalen endres fra vegtrafikkloven § 3 (uaktsom kjøring) til straffeloven § 239 (uaktsomt drap), eller fra løsgjengerloven § 17 til straffeloven § 228. De først nevnte bestemmelsene er satt til vern om offentlige interesser (hensynet til trafikksikkerhet og til offentlig ro og orden), mens de sist nevnte verner private interesser (beskyttelse av eget liv og personlig integritet), jf. Rt. 1994 s. 673.

Om endring av tiltalen vil medføre at forholdet endrer rettslig identitet kan være vanskelig å fastslå, da det kan være uklart hvilke interesser straffebudet først og fremst tar sikte på å verne. Noen straffebud kan i prinsippet verne samme interesse, men likevel etter sin art være så forskjellige at det likevel er snakk om to ulike straffbare forhold, for eksempel straffeloven §§ 135a og 390, jf. Rt. 1989 side 1336, og vegtrafikkloven § 10 og straffeloven § 127, jf. Rt. 1994 side 1264. Ved klare tilfeller der straffebudene beskytter helt ulike interesser, kan det aldri være snakk om det samme straffbare forholdet. Enkelte straffebestemmelser kan også beskytte flere interesser. For eksempel beskytter straffeloven § 152 folkehelsen, individets helse og naturverninteresser. Der det er mindre klart hvilken interesse straffebudet beskytter, får interesseteorien mindre vekt.

I vurderingen vektlegges også om endring av straffebudet foranlediger ny etterforskning, dersom endring av tiltalen medfører at prosessen grenser opp til en gjennomføring av inkvisisjonsprinsippet (retten er både etterforsker, aktor og dommer). Hvis nye opplysninger som er kommet frem under hovedforhandling kvalifiserer til tiltale for andre straffebud, kan påtalemyndigheten ha behov for ytterligere etterforskning. Utsettelse under hovedforhandlingen kan imidlertid avhjelpe dette. Med andre ord må det endrede faktum som eventuelt legges til grunn for endring av tiltalen ha kommet klart og utvetydig frem under hovedforhandling, slik at det ikke kan være tvil om faktum som foranlediger nærmere etterforskning.

Som hovedregel kan retten ikke subsumere gjerningen under et straffebud som er vesentlig mer infamerende enn det som er nevnt i tiltalebeslutningen, f.eks. fra voldtekt til incest. Synspunktet får imidlertid ikke så stor betydning ved for eksempel vinningsforbrytelser. Men der det er store forskjeller kan momentet ha en viss vekt. Et annet sentralt moment i vurderingen er om endring av tiltalen vil gå på bekostning av tiltaltes krav på å få forberedt sitt forsvar, jf. straffeprosessloven § 38 tredje ledd og EMK art. 6 pkt. 3 d.

Ved fortsatt straffbart forhold (konkurrens – flere handlinger etter hverandre i tid) er det lagt til grunn at retten har anledning til å domfelle også for likeartede handlinger som i tid ligger før og etter forholdet i tiltalebeslutningen, jf. blant annet Rt. 1952 side 1071 og Rt. 1985 side 588. Retten kan også bygge på andre omstendigheter enn de som utrykkelig er fremhevet i tiltalen, for eksempel at det i en periode er gjennomført ti tyverier i stedet for de syv tyverier som angitt i tiltalebeslutningen. Handlingene må likevel ligge så nært opp til hverandre i tid og sted, at forholdene kan anvendes i konkurrens.