Uskyldspresumsjonen

EMK art. 6 nr. 2 og SP art. 14 nr. 2 slår fast at enhver som er siktet for en straffbar handling skal anses uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Uskyldspresumsjonen følger også av FNs menneskerettighetserklæringens artikkel 11, punkt 1:

«Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.»

Prinsippet er gammelt og velkjent i de fleste lands strafferett, og innebærer at man ikke skal behandle siktede som skyldig på noen måte, før han er dømt. Uskyldspresumsjonen som på latin kalles for «In dubio pro reo» (Ved tvil for gjerningsmannen), innebærer for det første en bevisbyrderegel, slik at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. For det andre innebærer uskyldspresumsjonen at offentlige myndigheter ( og for så vidt også andre som presse osv.) ikke kan anse siktede for skyldig i verken omtale eller på annen måte før skyldspørsmålet er avgjort.

I Rt. 1996 s. 864 ble det sagt følgende om uskyldspresumsjonen:

”Etter EMK artikkel 6 nr 2 skal den som er siktet for en straffbar handling anses uskyldig inntil skyld er bevist. Uskyldspresumsjonen har betydning også etter at det er avsagt frifinnende dom, jf i denne forbindelse Sekaninasaken ( EMD-1987-13126), og Rt-1994-721 om uskyldspresumsjonens betydning i sak om siktedes rett til erstatning og oppreisning etter frifinnende dom. Det må imidlertid være klart – mener jeg – at den nevnte bestemmelse ikke kan være til hinder for at den som er fornærmet ved en handling kan kreve erstatning eller oppreisning av påstått skadevolder selv om han er frifunnet for straff, og at domstolen i en slik sak kan bygge på at saksøkte faktisk har begått den handling han er frifunnet for. Om konvensjonsbestemmelsen overhodet gjelder for behandlingen av slike krav, er bestemmelsen iallfall ikke gått for nær så lenge det ikke gis uttrykk for uenighet i avgjørelsen om straff eller reises tvil ved den”.

I EMD sak Hammeren mot Norge etter den såkalte Bjugn-saken ( EMDN-1996-30287), ble Norge ansett for å ha brutt uskyldspresumsjonen. Det samme var resultatet i EMDs prøvelse av Karmøy-saken overfor fetteren til Birgitte Tengs, der Høyesterett etter frifinnelse i straffesaken hadde formulert seg på en måte ved idømmelse av erstatningsplikt overfor fetteren, som innebar en konstatering av skyld i det straffbare forhold. I den forbindelse bør nevnes at uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2 ikke er til hinder for at fornærmede kan få tilkjent erstatning, selv om tiltalte blir frifunnet for straff, slik som i Karmøy-saken. Uskyldspresumsjonen vil kunne ivaretas også i erstatningssaken, så lenge domstolen ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet ikke uttrykker seg på en måte som skaper tvil om en eventuell frifinnelse i straffesaken, hvilket Høyesterett la til grunn i senere praksis, jf. Rt. 2003 s. 1671:

”Konklusjonen må etter dette bli at såfremt erstatningskravet ikke blir begrunnet på en slik måte at det blir skapt tvil om tiltaltes strafferettslige uskyld, er EMK artikkel 6 nr. 2 ikke til hinder for at den som er frifunnet for straff, i samme sak blir pålagt å betale erstatning for den handling tiltalen gjelder”.

Tilsvarende ble bekreftet i Rt. 2004 s. 321:

“EMK artikkel 6 nr. 2 lyder i norsk oversettelse slik: Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist. Når det gjelder det nærmere innhold av bestemmelsen anvendt på vårt sakskompleks, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i Høyesteretts kjennelse 27. november 2003 i sak 2003/227. Kjennelsen er avsagt etter EMDs retningsgivende avgjørelser 11. februar 2003 i sakene Y mot Norge ( EMD-2000-56568) og Ringvold mot Norge ( EMD-1997-34964). Jeg viser til den grundige gjennomgang av avgjørelsene – og tidligere EMD-praksis – som foretas der. Det uttales her at artikkel 6 nr. 2 beskytter den som er mistenkt for en straffbar handling, mot at det i rettsavgjørelser eller andre uttalelser fra offentlige myndigheter blir gitt uttrykk for at han er straffeskyldig uten at han tidligere er kjent skyldig i straffesak. Det er etter dette på det rene – og ikke omtvistet – at det ikke er i strid med uskyldspresumsjonen at en person som er blitt frifunnet for straff, i en sivil sak blir dømt til å betale erstatning, selv om de rettsstiftende kjensgjerninger for erstatningskravet innholdsmessig tilsvarer vilkårene for straff. Når den som er frifunnet for straff pålegges å betale erstatning, stilles det imidlertid krav om at erstatningskravet ikke blir begrunnet på en måte som skaper tvil om riktigheten av frifinnelsen. Såfremt erstatningskravet ikke blir begrunnet på en slik måte, er EMK artikkel 6 nr. 2 heller ikke til hinder for at den som er frifunnet for straff, i samme sak blir pålagt å betale erstatning for den handling tiltalen gjaldt”.