Selvinkriminering

Det er Påtalemyndigheten som på egen hånd skal bevise straffeskyld, og en mistenkt skal ikke gjennom å forklare seg til Politi, domstol eller andre myndigheter bli tvunget til å bidra til egen domfellelse i en straffesak, såkalt selvinkriminering. En mistenkt eller siktet har således rett til å forholde seg taus, og skal ikke tvinges i en straffesak eller andre saker til å gi opplysninger som kan medføre at han blir funnet skyldig i et straffbart forhold. Det kan likevel tale mot ham, dersom han ikke vil bidra til å klare opp mistanken mot ham.

I straffeprosessloven § 90 er det uttrykkelig fastslått at siktede ikke har plikt til å forklare seg for retten, selv om det kan tale mot ham at han ikke gjør det. Tilsvarende gjelder for mistenkte under etterforskningen etter straffeprosessloven § 232.

Det fremgår ikke uttrykkelig av EMK art. 6 nr. 1, men EMD har innfortolket et vern mot selvinkriminering i bestemmelsen. I en sentral dom om selvinkriminering den såkalte Fengselsbetjentdommen fra Rt. 1999 s. 1269 (s. 1271) uttaler Høyesterett følgende om vernet mot selvinkrimnering etter EMK art. 6 nr. 1:

“Det er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus, og ikke har noen plikt til å bidra til egen strafffellelse. Dette prinsipp er blant annet kommet eksplisitt til uttrykk i FN-konvensjonen av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g. Det er her fastsatt at enhver ved behandling av en siktelse mot ham for en straffbar handling har rett til «[i]kke å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller erkjenne seg skyldig». Den europeiske menneskerettighetskonvensjon inneholder ikke noe tilsvarende uttrykkelig forbud mot såkalt «selvinkriminering», men etter sikker praksis må et slikt forbud anses innebygd i kravet om rettferdig rettergang i denne konvensjonens artikkel 6 nr. 1. Jeg viser her blant annet til dommer av Den europeiske menneskerettighetsdomstol av 25. februar 1993 i saken Funke mot Frankrike ( EMD-1984-10828) og av 17. desember 1996 i saken Saunders mot Storbritannia ( EMD-1991-19187). Både FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon utgjør i dag en del av norsk rett, se menneskerettsloven § 2 og straffeprosessloven § 4. Men også lenge før disse konvensjonene ble gjort til norsk rett, har det vært et grunnfestet prinsipp for norsk straffeprosess at den som er mistenkt for en straffbar handling, ikke har noen forklaringsplikt. For at retten til å forholde seg taus skal være reell, bestemmer straffeprosessloven § 232 første ledd at mistenkte før han blir avhørt under etterforskningen, skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har noen plikt til å forklare seg. Nærmere regler om hvordan mistenkte skal avhøres under etterforskningen, er gitt i påtaleinstruksen kapittel 8”.

Forbudet mot selvinkriminering får ved siden av retten til ikke å si noe under rettslige avhør og politiavhør, i praksis størst betydning i forhold til bevisføringen, og spørsmålet om man skal tillate føring av bevis, der siktede forklarer seg på en måte som gir uttrykk for at han er skyldig etter hele eller deler av siktelsen. Det vil da måtte reises spørsmål om beviset skal avskjæres som følge av å være i strid med forbudet mot selvinkriminering etter EMK art. 6 nr. 1. Se nærmere her under Bevisavskjæring.

I ovennevnte dom Fengselsbetjentdommen fra Rt. 1999 s. 1269 kom Høyesterett til at bevis i form av en « forklaring » opptatt ved bruk av skjult mikrofon og båndopptaker ikke kunne føres som bevis, da lydopptaket av siktede var et brudd på forbudet mot selvinkriminering (s. 1272 og 1273):

“I dette tilfellet har påtalemyndigheten fått tilgang til de beviser som er fremskaffet ved bruk av C og politibetjent D, ved at politiet ikke i tilstrekkelig grad har respektert den rett mistenkte i en straffesak har til å forholde seg taus. Denne retten er et grunnleggende prinsipp for norsk straffeprosess, og om beviset skulle bli tillatt ført, vil det etter min mening måtte ses på som en gjentakelse av den krenkelse som ble begått ved ervervet av beviset. Jeg er på dette grunnlag kommet til at de beviser som er fremskaffet ved bruk av C og politibetjent D, skulle ha vært avskåret. Selv om de beviser som var fremskaffet ved bruk av C og politibetjent D, ikke var de eneste bevis for domfellelsen for overtredelse av straffeloven § 131 første ledd annet straffalternativ, kan disse bevisene ha virket inn på dommens innhold. Etter dette må lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsen for dette forholdet, se straffeprosessloven § 343, jf. § 347 første ledd”.

I Rt. 1994 s. 610 (Bølgepapp I) ble det gitt en vurdering av om de tiltaltes forklaring til Prisdirektoratet i en forvaltningssak kunne brukes som bevis i en etterfølgende straffesak, eller om det ville være i strid med forbudet mot selvinkriminering. Høyesterett uttalte da på side 618:

” Det tredje grunnlaget, forbudet mot selvinkriminering, har krav på en noe nærmere vurdering. Etter FN-konvensjonens art. 14 (3) (g) har enhver «ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling» – i den engelske tekst «in the determination of any criminal charge against him» – rett til ikke «å bli tvunget til å vitne mot seg selv eller til å erkjenne seg skyldig». Noen slik uttrykkelig bestemmelse finnes ikke i EMK. Men det er lagt til grunn av Menneskerettighetsdomstolen at en tilsvarende rettssikkerhetsgaranti gjelder også innenfor EMK’s område, knyttet til begrepet «fair trial». Tilsvarende er for øvrig lagt til grunn av EF-domstolen. Forbudet mot at noen skal tvinges til å innrømme egen skyld gjelder altså ved behandlingen av «a criminal charge» mot vedkommende, og det må bety når straffesak er innledet. Dette krav oppfylles som jeg før har påpekt, av vår norske straffeprosesslov. Det anføres imidlertid av de tiltalte at Menneskerettighetsdomstolen i Funke-saken har gitt forbudet en videre rekkevidde, slik at også bruken av «selvinkriminerende» opplysninger som en siktet er blitt pålagt å fremskaffe på et tidligere stadium av saken – på «kontrollstadiet» – må ansees konvensjonsstridig. Jean-Gustave Funke, som var en tysk borger bosatt i Frankrike, var mistenkt for å ha overtrådt fransk valutaeller tollovgivning – «regulations governing financial dealings with foreign countries». Etter en husundersøkelse hvor det ble tatt beslag i visse dokumenter, ble Funke av franske tollmyndigheter pålagt å fremlegge ytterligere dokumenter som ble antatt å gi bevis for overtredelsen. Funke nektet, og ble av politiretten i Strasbourg og, etter anke, av appellretten i Colmar under henvisning til bestemmelser i fransk tollovgivning pålagt å fremskaffe dokumentene, under en løpende mulkt av FRF 50 for hver dag han opprettholdt nektelsen. Videre appell til Cour de Cassation førte ikke frem. Funke gjorde for Menneskerettighetsdomstolen gjeldende at avgjørelsene krenket prinsippet om at ingen skal tvinges til å bidra til sin egen domfellelse. Domstolen fant at det forelå brudd på EMK art. 6 og gav følgende begrunnelse (domsgrunnenes pkt. 44):

«The Court notes that the customs secured Mr Funke’s conviction in order to obtain certain documents which they believed must exist, although they were not certain of the fact. Being unable or unwilling to procure them by some other means, they attempted to compel the applicant himself to provide the evidence of offences he had allegedly committed. The special features of customs law (see paragraphs 30-31 above) cannot justify such an infringement of the right of anyone «charged with a criminal offence», within the autonomous meaning of this expression in Article 6, to remain silent and not to contribute to incriminating himself.» Funke-saken gjaldt dokumentfremleggelse, ikke spørsmål om plikt til å gi forklaring. Jeg forstår avgjørelsen slik at det domstolen direkte tok standpunkt til, var selve bøteleggelsen av Funke for å tvinge ham til å etterkomme fremleggelsespåbudet; spørsmålet om bruk av dokumentene som bevis i en etterfølgende straffesak mot Funke ville ha vært ansett konvensjonsstridig, sies det ikke noe om. Mer vesentlig er det at man etter min oppfatning må forstå begrunnelsen slik at domstolen må ha betraktet Funke som siktet, eller iallfall mistenkt, i en straffesak, konferer henvisningen til «offences he had allegedly committed» og uttalelsen om at det var hans rettigheter som «charged with a criminal offence» som var blitt krenket. – Funke-dommen rører da ikke ved det som er problemstillingen i vår sak, siden forklaringene ble opptatt på et tidspunkt da de tiltalte ikke var siktet eller mistenkt for straffbare forhold. Som nevnt sikrer norsk straffeprosesslovgivning de personlig tiltalte retten til å «remain silent and not to contribute to incriminating himself». Under enhver omstendighet finner jeg ikke grunnlag i domstolens knappe begrunnelse i Funke-saken for, slik de tiltalte vil gjøre, å trekke den slutning at det skulle være i strid med påbudet om «fair trial» å bruke de forklaringssammendrag vår sak gjelder, som bevis i straffesaken. Enn mindre kan det utledes at selve forklaringsplikten etter pris- og konkurranselovgivningens regler skulle være konvensjonsstridig. Det ville være å tillegge avgjørelsen vidtgående – og etter min mening uoversiktlige – virkninger i norsk intern rett. Forsvareren har for øvrig på spørsmål under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at de tiltalte ikke bestrider forklaringsplikten for prismyndighetene i og for seg. De øvrige europeiske domstolsavgjørelser som har vært fremme under prosedyren, og som hver for seg byr på spesielle trekk, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Ingen av dem gir etter mitt skjønn grunnlag for å fastslå at det vil være i strid med norske traktatforpliktelser om det blir gjort bruk av forklaringene som bevis i straffesaken”.