Rettferdig rettergang

Det overordnede prinsipp for en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 nr. 1 er at det skal være ”equality of arms,” altså at det skal være jevnbyrdighet og like muligheter til å bevise skyld og uskyld gjennom like muligheter til å få ordet, føre bevis, imøtegå andres vitneutsagn gjennom kryseksaminasjon, inhabilitet hos dommere osv. Tilsvarende prinsipp finnes i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter art. 14 nr. 1. Videre innebærer kravet om en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 nr. 1 at avgjørelsen i en straffesak skjer av en uavhengig og upartisk domstol og med krav om offentlighet, slik at det ikke skal foregå hemmelige prosesser eller prosesser uten innsyn i tiltale og sentrale bevis.

Retten til en rettferdig rettergang omfatter at siktede har rett til å være til stede og forsvare seg, hvilket også er innfortolket i kravet til «rettferdig ettergang» i EMK art. 6 nr. 1, jf. også . SP art. 14 nr. 3 bokstav d. Etter EMDs praksis kan det likevel gjøres unntak fra siktedes rett til tilstedeværelse, avhengig av hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til fornærmede, vitner osv., og hvordan siktedes interesser blir ivaretatt ellers i forhold til dette.

EMK art. 6 nr. 1 forutsetter et generelt kontradiksjonsprinsipp (imøtegåelsesprinsipp) om at siktede skal ha mulighet til å kommentere anklagen og Påtalemyndighetens anførsler og bevis. En slik adgang forutsetter at siktede har fått kjennskap til det som fremsettes av Påtalemyndigheten, og at siktede gis tid og anledning til å kommentere dokumentasjonen rundt anklagen. Prinsippet om kontradiksjon er i straffeprosessloven blant annet kommet til uttrykk i straffeprosessloven §§ 86, 92, 214, 242 og 264. Retten til å få være tilstede under egen rettergang er regulert i straffeprosessloven § 86.

I forhold til kontradiksjonsprinsippet følger at siktede skal selv eller gjennom sin forsvarer gis rett til å eksaminere vitner som føres mot en, samt adgang til å føre egne vitner på samme vilkår. EMD oppstiller også som krav at forsvareren har fått tilgang til sakens dokumenter. Særlig ved opplesning av politiforklaringer og bruk av anonyme vitner vil det måtte stilles spørsmål om siktedes rett til kontradiksjon er imøtekommet, dersom han ikke får adgang til å stille nødvendige spørsmål eller på annen måte får imøtegått bevisene. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har i sin praksis lagt til grunn at om kontradiksjonen er krenket eller ikke, vil bero på en konkret helhetsvurdering av om kravet til rettferdig rettergang er oppfylt.

I forhold til å begrense kontradiksjonen for å beskytte vitner eller hensynet til rikets sikkerhet og andre interesser, uttalte EMD i saken Rowe and Davis mot Storbritannia at det er bare innskrenkninger som er ”strictly necessary” (strengt nødvendige) som kan tillates:

«the entitlement to disclosure of relevant evidence is not an absolute right. In any criminal proceedings there may be competing interests, such as national security or the need to protect witnesses at risk of reprisals or keep secret police methods of investigation of crime, which must be weighed against the rights of the accused (see, for example, the Doorson v. the Netherlands judgment of 26 March 1996, Reports of Judgments and Decisions 1996-II, p. 470, § 70). In some cases it may be necessary to withhold certain evidence from the defence so as to preserve the fundamental rights of another individual or to safeguard an important public interest. However, only such measures restricting the rights of the defence which are strictly necessary are permissible under Article 6 § 1 (see the Van Mechelen and Others v. the Netherlands judgment of 23 April 1997, Reports 1997-III, p. 712, § 58). Moreover, in order to ensure that the accused receives a fair trial, any difficulties caused to the defence by a limitation on its rights must be sufficiently counterbalanced by the procedures followed by the judicial authorities (see the Doorson judgment cited above, p. 471, § 72, and the Van Mechelen and Others judgment cited above, p. 712, § 54).»