Forbudet mot dobbeltstraff

Utgangspunktet er her at den europeiske menneskerettskonvensjonens tilleggsprotokoll nr. 7 art. 4 (P 7-4) nr. 1 har et forbud mot gjentatt forfølgning (”dobbeltstraff”). Etter EMK protokoll 7 artikkel 4 nr.1 kan ingen stilles for retten eller straffes på ny for en straffbar handling han allerede er endelig frikjent eller domfelt for. Som avgjørelse på straffbare forhold, vil i utgangspunktet også administrative straffesanksjoner med hjemmel i spesiallovgivningen kunne omfattes, dersom en administrativ reaksjon anses som Straffesiktelse” (criminal charge) etter EMK art. 6 nr. 1. Bestemmelsens betydning for norsk rett er grundig behandlet i NOU 2003:15 (fra bot til bedring) s. 111 flg. Hvis forbudet mot dobbeltstraff skal komme til anvendelse overfor en administrativ reaksjon, er det et grunnvilkår at den administrative reaksjonen anses som straff etter EMK art. 6 nr. 1. Her vil Engels-kriteriene som nevnt ovenfor spille inn i forhold til om en administrativ reaksjon er straff i EMK art. 6 nr. 1s forstand, blant annet hvordan forholdet klassifiseres etter nasjonal rett, karakteren av og formålet med den lovregel som anvendes, og innholdet og alvoret i den sanksjon det er tale om.

EMK art. 6 og rettspraksis åpner i sjeldne tilfeller for å straffe ulike sider av samme straffbare handling, dersom flere lovbrudd er begått i samme handling, men det vil føre for vidt å redegjøre for grensedragningen her, som er komplisert. Påtalemyndigheten vil likevel normalt avstå fra å ta ut tiltale for samme forhold som er avgjort av det kompetente forvaltningsorgan, dersom den administrative reaksjon har karakter av straff etter EMDs praksis/Engels-kriteriene.

I Rt. 2002 s. 557 (Plenumsdom) ble det på side 575 uttalt følgende om EMDs praksis vedrørende forbudet mot dobbeltstraff:

“EMD har i dom av 23. oktober 1995 i saken Gradinger mot Østerrike ( EMD-1990-15963) avsnitt 53 uttalt at formålet med bestemmelsen er å forhindre gjentakelse av straffeforfølgning som er blitt avsluttet med en endelig avgjørelse (« to prohibit the repetition of criminal proceedings that have been concluded by a final decision »). Denne formålsangivelsen er gjentatt i dom av 29. mai 2001 i saken Fischer mot Østerrike ( EMD-1997-37950) avsnitt 22. Dette formålet taler etter min mening for at det bare er avgjørelser som er truffet i samsvar med den rettergangsordning som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land, som kan sperre mot ny forfølgning. Det er ikke tilstrekkelig grunn til at borgerne skal være beskyttet mot straffeforfølgning om et forvaltningsorgan som har kompetanse til å ilegge en sivil sanksjon med et pønalt formål, har ilagt en slik sanksjon eller funnet at vilkårene for å ilegge en slik sanksjon ikke er til stede. Dersom avgjørelsen ikke er truffet som ledd i en straffeprosessuell forfølgning, men av et forvaltningsorgan som ikke inngår i strafferettspleien i vedkommende land, har ikke de organer som staten har etablert for å vurdere samfunnets straffebehov, vært involvert i saken. Selv om den administrative sanksjonen skulle være å bedømme som straff i forhold til EMK artikkel 6, har siktede i slike tilfeller ikke den samme grunn til å innrette seg i tillit til at han ikke skal bli utsatt for ytterligere straffeforfølgning. Det er bare avgjørelser som er truffet i samsvar med de regler som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land, som det er naturlig å tillegge negativ materiell rettskraft i forhold til ytterligere straffeforfølgning”.

Og på side 583:

“På bakgrunn av ordlyden i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 og bestemmelsens formål og forarbeider må det etter min oppfatning konkluderes med at det må være et vilkår for at endelig domfellelse eller frifinnelse for en straffbar handling skal stenge for en senere straffesak, at avgjørelsen er truffet i samsvar med de regler som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land. Denne tolking ble lagt til grunn av Høyesterett i plenumsdommen i Rt-2000-996, av Högsta domstolen i Sverige i dom av 29. november 2000 (sak B 868-99) og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-2001-85. Det samme synspunkt er lagt til grunn i en svensk utredning om forholdet mellom svensk tilleggsskatt og EMK, se SOU 2001:25 Skattetillägg m.m., side 191-200. Det foreligger ingen avgjørelser fra EMD som bygger på noen annen tolking av bestemmelsen. Så klar som ordlyden i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 er for de krav som stilles til den sperrende avgjørelse, må denne etter min mening være til hinder for en utviklende – « dynamisk » – fortolkning av bestemmelsen på dette punkt”.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen EMD har imidlertid lagt til grunn at straffebegrepet i EMK art. 6 har et autonomt innhold, jf. Rt. 2003 s. 1100. Det antas derfor i de fleste tilfeller at å ilegge senere straff fra samme forhold både av forvaltning og Påtalemyndighet, ofte kan være i strid med EMK art. 6 og tilleggsprotokoll nr. 7 art. 4 nr. 1. I Rt. 2004 s. 927 ble rettstilstanden oppsummert slik:

”I flere av avgjørelsene er det lagt til grunn at den senere reaksjon har vært ilagt i strid med protokoll 7 artikkel 4 nr.1. I de saker avgjørelsene gjelder, innebærer dette at lovbryteren slipper denne reaksjonen. Avgjørelsene har dessuten betydelige konsekvenser for norsk sanksjonspraksis, først og fremst ved at sanksjonsmyndighet som etter norsk rettstradisjon er av administrativ karakter, må overføres til domstolene og bare kan utøves i sammenheng med pådømmelsen av det straffbare forhold”.

Etter straffeprosessloven § 51 er det slått fast at dersom det reises ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise saken av eget tiltak. Spørsmålet om det er samme forhold/krav vil måtte bero på en skjønnsmessig vurdering av om forholdet er samme handling, og hvis det er samme handling vil spørsmålet være om de ulike straffebestemmelsene tar sikte på å beskytte ulike interesser etter interesseteorien i strafferetten. Se her under strafferetten om konkurrens. I Rt. 1994 s. 869 ble bilbrukstyveri som tiltalen gjaldt og etterfølgende heleri ansett som forskjellige forhold. I Rt. 1988 s. 627 ble tyveri som under bevisføringen ble konstatert å ha skjedd etter avtale mellom ”tyven” og forsikrede. Høyesterett aksepterte da ikke å endre tiltalen til forsikringsbedrageri, selv om forsvarer samtykket, fordi ” bestemmelsene i § 257 og § 258 tar sikte på å beskytte eierens interesse”.